Den mest drepende komplimenten som finnes i verden er: «Du har et naturlig talent for det opplagte (a talent for the obvious)». «Alfie» har det.
Mange filmer har naivitetens fortrinn. Mange filmskapere har gjennom tidene oppdaget det allerede oppdagte med den sanne egosentrikerens glødende begeistring. «Alfie» har den unnskyldningen at filmen egentlig er grævla gammel og ble funnet på i rundbrennernes pionertid (1966). Da Michael Caine spilte kvinneforføreren Alfie, var det noe friskt og uventa med ham.
Som om de neste tiåras nesten religiøse dyrking av det kyniske selv'et ble forutsett, som om vi alle ble spådd av en ond sannsiger. Dessuten levde 60-tallets Alfie i seksualitetens bakevje London, en by som kunne få utroskap til å fortone seg som et sunt opprør mot imperiet. Dermed ble Alfies sjarm både farlig og patetisk. Han tilhørte noe nytt og spennende, men likevel håpløst.
Det er selvfølgelig mastodontisk og deilig dumt å flytte den skjøre arbeiderklassehelten fra de bleike britenes cockneyknallerier til Seinfelds nåtidige New York, som antakelig er de seksuelle omstreifernes hovedstad. Her er Alfie bare en kanin blant hermeliner, ei rotte blant gnagere. Dermed mister historien mye.
Limousinsjåføren med det kjoleoppkneppende kameratsmilet tilhører den største etniske gruppen menn på Manhattan, og han er allerede så avkledd at Andersens nakne keiser ville følt seg velantrukket i hans selskap.
I starten av filmen savner jeg Michael Caines eventyrlige rennesteinsstemme; den sordinerte råheten, der enhver lyd blir kjærtegnet som om det var et glemt bud. «Alfie» fra 1966 var mest Caines stemme, og den utviklet en nesten sjokkerende direkte måte å henvende seg til publikum på.
Siden det har filmmediet vært gjennom det meste, og ingenting er egentlig nytt. TV-serier benytter seg av Alfies åpenhet.
Jude Law er ingen Caine, og han har ikke format for annet enn romantiske komedier. Men han funker bra, og han irriterer akkurat passe der han vandrer fra stjernøyd dame til stjernøyd kvinne. Lenge trodde jeg at filmen ikke kunne reddes, og at hovedrolleinnehaverens narsissisme var for ekte til å kunne utvikle nødvendig forakt. Men da vårtids-Alfie går inn i ensomhetsfasen og forlater en sønn han aldri mer skal få se, viser Law et effektivt ukebladformat i følelsene sine. Han knekker slik kvinner gjør i TVNorge-filmer og sørger for den beste grinescenen på lenge.
I vår tid vet tilogmed førskolebarn, frosker og oppvekstforfattere at seksuell kynisme fører til ensomhet og derav følgende skyldfølelse og samvittighet.
«Alfie» gjentar de sanne moraldogmene med romslig talent, og er virkelig i stand til å gi nytt liv til det selvsagte.