Plutselig går Krister Henriksson rundt som Wallander og ser så intellektuell ut at du venter på at Liv Ullmann skal komme innom og si «öde» mens Lena Endre gråter. Mer er feil. En blanding av sadisme, surhet og mangel på troverdighet som kan ta motet fra den mest utholdende.
Da jeg kom ut fra kinoen, tutet flyalarmene. De advarte mot annen verdenskrig. Det gjør på en måte også Henning Mankells historie. Ikke bare er Wallander en Beck-anakronisme med sin fornærma datter, sin livsstil-anakronisme og generelle, gammelskilte Medel-Tristhet.
Ikke bare går alle svenske rundt og er ubehagelige mot hverandre, slik de pleide å være i tjue år med «fattar du inte!?»-filmer der aggresjon erstattet kreativitet. Men handlingen dikter fasiken meg opp kristne fundamentalister. I 2004. Truende nazister og gale kristne er faregrupper som bare er viktige i skandinavisk cord-mytologi, og her har faktisk Mankell dikta en svensk forgrening av forlengst glemt selvmordsekt som grunnlag for å drive brenning av flyvende svaner, henging av gynekologer og drukningsforsøk mot spebarn. Et patetisk forsøk på å glede humanetikere i 1966. Krister Henriksson vil de fleste huske fra uutholdelige tightassere som «Troløs» og «Reconstruction». Han har en gammelsvensk image, han er en slag Bergman-kvist i ettertid. Rolf Lassgård blir for alltid Wallander, etter sju TV-filmer. Henriksson blir ikke en gang en troverdig eks-alkoholiker. Ingen kan forestille seg at den pertentlige overklassefyren misbruker noe annet enn paracet og varmeputer.
Til gjengjeld er Johanna Sällström enkel og grei som den sure politidattera hans. Hun går som en 14-årig yo-gutt og smiler ikke. Enda bedre er Ola Rapace, den nye purken i Ystad, en kortklipt omsorgssexy råkjører og geværskytter.
Men den innpåslitne svenske måten å lage krim på, genererer et paradoks. Alle de aggressive folka og den sutrete psykologien antyder realisme, men verken handlingen eller temaet i filmen ligger innenfor rekkevidden av begrepet sannsynlig.