Audrey Tautou (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre) kan redde de fleste filmer med sitt betagende ansikt. Likevel oppleves «En langvarig forlovelse» som ganske anstrengende å følge fordi det kryr av mannefjes med bart og nesten like navn.
Vil du ha utbytte av den ni kvarter lange filmen, så pass på at du verken er skvetten eller trøtt. Scenene pendler mellom gjørmete, blodiggrå skyttergravsmareritt under første verdenskrig og et fransk bondeland der freden noen år seinere legger solstråler over gress og strender.
Kjernen i fortellingen er Mathildes etterkrigskamp for å finne ungdomskjæresten Manech i live. Hun gir seg ikke til tross for at vitner hevder at han omkom under skrekkelige kamper mellom tyskere og franskmenn, og til tross for at navnet hans står på ett blant tusener av gravkors på krigskirkegården.
Men det i og for seg vakre budskapet om en kvinnes utrettelige leteaksjon truer med å drukne. Storyen er dessverre lagt ut som en komplisert og utmattende detektivgåte. Et vell av soldatskjebner flettes sammen og tåkelegger hvordan det faktisk gikk med Mathildes unge elsker.
Resultatet er at regissør Jean-Pierre Jeunet må skru fortellingen opp i et voldsomt tempo for å komme i mål. Han har skjønt at det blir mange ansikter å holde orden på. Innimellom gir han nødhjelp i form av innskutte, små portretter i totalbildet. Han burde heller, i samarbeid med manusforfatteren, ha våget å skjære ned på antallet soldater og Mathildes hjelpere i jakten.
Men spillet er upåklagelig. Miljøskildringen rundt den tids jernbanestasjoner og storslåtte bygninger i Paris er imponerende. Og øynene til Audrey Tautou er like skjønne som du husker at de var.