Pussig nok er det mest interessante at filmen er fri for menneskeskurker.
Rett nok finnes det en fortærende fiende: Branner som får bolighus og fabrikker til å eksplodere og rase sammen over hodet på brannfolk. Men iakttar man menneskeskildringen, er skurken utradert. Alle er på laget til the good guys. Skal brannmenn hylles som hverdagshelter, må de framstå som (bortimot) perfekte.
Det sørger regissør Jay Russell for til overmål. De ansatte på brannstasjonen er buddies som erter hverandre ofte og krangler sjelden. Enda tettere blir fellesskapet når unge brannmenn får seg kjærester, koner, barn. Snart er brannstasjonen under John Travoltas ledelse blitt Den store familien, der alle deltar i alles pubkvelder og bursdager.
Blir idyllen i meste laget fordi film alltid inneholder intrigemakere, slubberter og kjeltringer? Eller er de alminnelige, ukompliserte, selvoppofrende hverdagsfamiliene sannere enn de mennesketypene vi til vanlig ser på film?
Nå har Russell skjønt hvor vrient det er å skape dramaturgisk spenning i en story der alle er snille. Løsningen er slett ikke verst: I en rammefortelling ligger brannmann Jack Morrison hardt skadet inni en brennende fabrikk. Regissøren lar ham se tilbake på sitt lykkelige liv og på scener fra tidligere redningsaksjoner han har vært med på. Bryr du deg om å se filmen, er det bare å begynne å gjette på hvordan det går.
I en tid da soldaten i Irak utgjør et komplisert heltebilde (mange vil si at han aldri skulle vært der) forstår jeg at amerikanerne opplever brannmannen som befriende uproblematisk. Men for oss europeere blir det hele litt for sentimentalt.