Arild Abrahamsen ,
tekst
Film
«The grudge» er ikke under-huden-skrekk, men utpå-frakken. Japanske regissører lager filmer med en høflig avstand som får alle folk til å minne om tilfeldige t-bane-passasjerer. Problemet med grøsserne deres blir at du ikke bryr deg når folk dør. Uansett hvor mange mystiske masker som sjokker fram på togvinduer og fra loft og i korridorer. Det er skremmende, men ikke spennende.
Sarah Michelle Gellar er hjemmehjelp i Tokyo, og slik kommer hun til det huset der Twin Peaks-dama Grace Zabriskie er gjenfødt til kranisk koma. Huset er øyeblikkelig besatt. Skygger maser forbi glassveggene, mystiske katter mjauer i veggen og mangableike barneansikter måper truende. Nå viser det seg etter hvert at gjentatt bø-ing også skjer andre steder. Med en konsekvent unaturlighet som minner om en paranoia-pasients hverdag, skvetter det fram en ekkel skapning både her og både der.
Fraværet av spenning skyldes også at det ikke finnes noen gåte, bare en statisk floke. I så måte er japanske grøsserfolk vår tids italienere. Middelhavskystens romantikere hadde en dyster periode på 1970-tallet, da de fabulerte fram stemningsskapende paranorma-historier uten indre logikk, bare med en bråte visuelt overveldende mystikk. Japanere er ikke overveldende på noe vis. Deres mauraktige funksjonærhelter vandrer lydig rundt blant spøkelser, og den sterkeste fornemmelsen i en film som «The grudge» er egentlig at vi er til stede i en eksistensiell spøk, en skildring av det detasjerte menneskets ubevisste redsler for nærhet. Den urbane avstand også til døden.
Fortellerformen i «The grudge» er ikke bare kald. Den river seg sjøl i store biter ved å innføre to tilbakeblikk som bare er der uten egentlig å ha blitt påkalt av filmens handling. Og langt bak og i den omsiderske kvasilogikk finnes det altså en forklaring om at japanske hus funker som hermetikkbokser for ondskap. Når noe fælt har skjedd der, vil alle som noensinne trer over terskelen, være forbannet for resten av livet. Okeidå.
Jeg vet ikke, for jeg brydde meg ikke. Sarah Michelle Gellar ble egentlig satt til verden for å småhyle fjortisk mot en dramaturgisk enkel amerikanergrusomhet, og hun virker grå og fortapt i Tokyos ensomme rykter om ondskap. Det blir på en måte «Lost in translation» en gang til. Japanske grøss