I den grad dette er en komedie, er fargen svart. Manusforfatter, regissør og skuespiller Zach Braff har skapt en 25 år gammel hovedperson, Andrew «Large» Largeman. Til tross for navnet er han en følelsesmessig dverg. Når andre hylgriner under en dramatisk flylanding, reagerer han knapt. Når faren forteller at moren er død, feller han ikke en tåre. Det skal vise seg at det finnes grunner til avstumpetheten.
Begravelser er ikke noe å le av, men i scenen der Larges mor begraves, får vi et bisart unntak. Den skrekkelige sangerinnen som på sentimentalt vis forsøker å tolke de sørgendes følelser, er faktisk en knallgod scene.
Braff lykkes også i å gi treffende stilbilder fra ulike amerikanske middelklassehjem, der unge voksne i 20-årsalderen fortsatt bor hjemme i en ørkesløs og dopfylt tilværelse.
Men manusforfatter Braff går dessverre tom for troverdige ideer altfor fort. Det er vrient å forstå hvorfor Large på sin erkjennelsesvei tilbake til følelsene ledes innom steder som virker absurde i sammenhengen. Så som scenen der den sleipe kameraten avslører sine kjeltringtriks, samt visitten i et horehus for kikkere.
I brokkene av innsikt som filmen klarer å formidle, forstår vi at det handler om skeivkjørte følelser mellom mor og sønn, mellom sønn og far. Den lykkelige familien er luftslott mer enn virkelighet.
Men Braff har langt igjen før han skaper bilder som hogger tak i en, situasjoner som virkelig setter seg i magen.
Det lyktes langt bedre i den svenske filmen «Fire nyanser av brunt» (Tom Alfredsson), som også skildrer forholdet mellom fedre og sønner, og deres livsstil i et moderne velferdssamfunn.
Når skal Kino 1 få satt opp den filmen?
kristin.aalen@aftenbladet.no