Franske Agnès Jaoui har skapt et skarpt realistisk hverdagsdrama om mennesker som sliter med å finne inn til hverandre.
Ironisk nok heter hovedpersonen Lolita. Men glem alle assosiasjoner knyttet til navnet. Filmens unge kvinne er overvektig og gretten. Hun drømmer om en kjæreste, men selvbildet er så dårlig at hun så å si jager vekk interesserte unge menn. I stedet satser hun på å ta timer i klassisk sang og jobbe mot en konsert med likesinnede.
Filmens tittel «Se meg» er særdeles vesentlig. På oppfinnsomt vis utvikler regissør og manusforfatter Jaoui en rekke personer som alle sliter med å bli sett. Så incurbatus in se (innkrøkt i seg selv) er skikkelsene at alt handler om å mele sin egen kake.
Sårest i så måte er Lolitas forhold til faren, en oppblåst berømthet av en forfatter, som aldri ser datterens talent. Ekstra hardt rammer det at de som vil vinne hans gunst, tror de kan gå omveien om Lolita. Regissøren får smertelig godt fram hvor lei hun er av slike skjulte motiver.
Jeg forstår godt at Jaoui har vunnet priser for beste manus. Det er riktig originalt. Hun lirker inn noen lett karikerte figurer rundt Lolita, deriblant den halvgode forfatteren som blendes av å komme under vingene til hennes far, den sure berømtheten. Spotten over fine, men falske kulturkretser, er syrlig raljerende.
Når terningen akkurat så vidt ikke lander på en 5'er, er det fordi skildringen av de selvopptatte menneskene tynes for langt. Det er grenser for hvor lenge man orker å se på folks dårskap før det tipper over og blir irriterende.
Men konserten i sluttsekvensen er et lys i dumskapens mørke. Heldigvis ender Jaoui på en tone av håp.
kristin.aalen@aftenbladet.no