«National treasure» kunne vært et pedagogisk dataspill for amerikanske skolebarn, men den er en actionfilm med Nicolas Cage, og letter likevel ikke. Ikke fordi den er tung, men fordi den er mager. Trivelig, men vegetarianer-tynn.
Nicolas Cage spiller en halv Phileas. Fordi han tilhører en familie av ubalanserte frimurere, reiser han rundt på leting etter den amerikanske nasjonalskatten, som altså ikke har noe med ligningskontoret å gjøre og følgelig blir sett på som umulig.
For eksempel drønner han over isen som en listig rev for å finne skuta Charlotte nediset i Gudvethvor, og der oppdager han (som så mange adventurespillere før ham) en meget viktig merskumspipe og må dra hjem.
Med seg på turen har han en stilig liten Passepartout med labilt selvbilde (Justin Bartha), og da han har besøkt nasjonalmuseet for å få låne Uavhengighetserklæringen, innlemmes også Algermissens tolle Tochter Diane Heidkrüger (nå Diane Kruger) i jakten, iført halvannet ansiktsuttrykk på honningpolert ballettfjes.
Det er egentlig ikke ille. Særlig fordi den dualistiske iren Sean Bean har grodd samme hår som Alexander og forfølger den profesjonelt langbeinte Cage med langfingra mordermildhet.
Særlig ikke heller fordi Jon Voight spiller pappa med en intuitiv, varm omsorgskarisma som antakelig vil sende Angelina Jolie tilbake i psykiatersofaen.
Hvis man klarer å se ironien i den glatte tyske dama, er dette et perfekt team. Bevegelighets-anarkisten Cage med hjerne og besettelse. Barthas forskrekka medløpenhet. Krugers innbitte Polyanna-alvor. Intelligent høyttenkning etter hvert som skattejegerne forflytter seg som en oppgitt skoleklasse fra nasjonalmonument til nasjonalmonument. Stillas-action av typen «råtne bord» og skyting aldeles rundt hjørnene utført av moderne films faste østeuropeeere. Det er selvsagt en tragedie. De pleide å sitte i Bolsjoi-balletten og lese Marx og Tolstoi — nå valker de rundt som torpedoer i Vesten. Gratla, Gorbatsjov!
«National treasure» burde vært en stasfilm, og det er umulig å ikke trives i den. Men digre doser intensitet mangler. Dette er egentlig som å bli jønka på melis. Det er hvitt og fint, men funker fader meg ikke. Energi-kaninen Cage savner sin voltheite Duracel. Han pleide å være så intens at det sveid i troverdigheten. I «National treasure» spiller han som en hukommelsesskadd. Det er ingen melodi i skikkelsen hans, han har ofte glemt hvordan han spilte forrige scene. Cage er rett og slett ukonsentrert og lat.
En halv Cage er verre enn ingen Cage. Sånn var det.