Gåtefulle handlinger med snauhogde replikker veksler raskt under dekke av en påtrengende, sinnssyk musikk som antyder at vi er i selskap med forbeholdsfattige estetikere. Rollene er poengterte og konturklare, og en sjølfornøyd gjeng av fortjente kjendiser gjør «Ocean's 12» til en halvkaotisk festlighet. Det er så bra, og det er så vasete.
Filmen småløper seg i gang. Etter at Catherine Zeta-Jones er søvnmumlende presentert som tyverietterforsker i Roma, kommer den lurte Benedict (Andy Garcia) fra forrigfilmen og hyrder opp elleverne for at de skal betale tilbake hva de stjal med renter.
Filmen sklir og hopper som en yr tolvårings vårførste gate-paradis. George Clooney hjemme hos Julia Roberts. Matt Damon med den imponerende pubertetsnesa si — den fortvila Woody-en (Harrelson, ikke Allen) i en kynisk esoterisme. Brad Pitt smalere i kjakene enn en norsk skihopper og hårkort og lakonisk i satinaktige sarkasmedresser. Carl Reiner bærer leverflekker som om de var utmerkelser, Elliott Gould glitrer som et bad taste party og sluttligen Bruce Willis som seg sjøl og Albert Finney stavrende stabbesteinstungt som allerede avdød ewok. De er så bra. Glemte jeg Julia Roberts? Nevrose-dronninga har på konsentrasjonsleirfjeset sitt og kunne ha spilt mora til Anne Frank i samme slengen.
Filmen beveger seg fra det utbrukte USA til mulighetenes og nips-arkitekturens Amsterdam, der supertjuvene i uforfalska fortvilelse jekker opp et kanalhus for å kunne finansiere tilbakebetalingen ratevis. Man aner at dette ikke blir filmen, og det blir det ikke, for manusforfatteren dikter opp supertjuv Nattreven (Vincent Cassel), og før noen kan si Hvanåda, oppstår et engasjerende veddemål mellom tjuver. Kan Oceans gjeng klare å stjele det bevokta Fabergé-egget fra Dabbadidei, og vil vi noensinne finne ut av hva som skjedde og hvorfor og hvem som egentlig sto bak det hele fra starten av?
«Ocean's 12» er som antydet en film som er for smart for seg. Vriene er flere enn på tørketromla laken. Med nordmenns forfalne regneferdigheter er det liten sjanse for at de utallige likningene noensinne vil gå opp. La oss for enkelhets skyld være enige om at dette ikke er en film der man skal henge med i handlingen. Fordi verden består av nesten bare dramatisk uelegante ting. Fordi overtydelighet er en vanligere sykdom enn karies. Fordi selvvalgt urytmiske filmfortellinger av og til blir så vanvittig behagelige å se på, er dette avansert snop av den typen som man får kjøpt i butikker som likner vanskelige duker. Nyt den. Pitt: Hvem er det som sprenger ihjel bilen hans?Zeta-Jones: Hvordan skal det gå med politi-karrieren hennes?Roberts-Clooney: Hva skjedde egentlig med bryllups-dagen deres?