Sånn er ikke denne. I beste fall blir «Alexander» en inspirert skildring av hva som skjer når pappagutter forandrer verden sjøl om verden igrunnen ikke trengte det. I verste fall er den Westlife på Asia-turné.
Da Aleksander hadde lagt sitt lyse hår til hvile, var jeg fremdeles i tvil om Oliver Stones film var en toer-terning eller en femmer. Det er virkelig noe nesten ubeskrivelig teit med Colin Farrells frisørdyktige hode. Han ser gjennom halve filmen ut som trynet på en gullmynt eller en Simpsons-figur, og selv mennesker som ikke fortjener L'Oreals generøse oppmerksomhet, vil undre seg over hvilken superfix hårspray den barbeinte egosentrikeren brukte. Hovedpersonen er virkelig problematisk, for Farrells rolle veksler trinnløst mellom det idiotiske og det storslagne.
Det er i utgangspunktet vanskelig å ta menn i miniskjørt alvorlig. Det blir ikke lettere når alle sammen, bortsett fra den enøyde barbaren Val Kilmer, ser ut som barbiedokker. Aleksanders eventuelle biseksualitet er sikkert historisk nok til å prege historien, men i lange perioder ser filmen ut som en reportasje fra San Franciscos offentlige bad før aids-en kom. Felttoget til India minner om en boyband-turné eller en ekstremsport-ekskursjon, og filmen vipper såvidt opp på en toerterning.
Så blir jeg i tvil. Er dette en inspirert ironi? Ligger den egentlige historien i hærførerens uferdige forhold til seg sjøl, mora, faren, Aristoteles, Zevs og den ulykksalige hendelsen at han som barn var en oppskrytt hestehvisker som kunne få den ville gampen til å stilne? Er «Alexander» det smertefulle portrettet av en ung ambisjonsfange, en gassdrevet ballonghelt som virkelig ikke aner hva storhet er eller hva vitsen er med å vandre titusener av kilometer og bli konge for fremmede folk han ikke skjønner. Da gutten og hæren hans har kommet så langt som til India, begynner dumheten å bli tydelig. Her hører den naive europeeren virkelig ikke hjemme. Det nytter ikke om han er konge av Babylon og gifta seg med barbardatter fra fjellene — Aleksander er bare en bortskjemt bygutt langt hjemmefra.
Da begynner Stones film å få et femmerpoeng: Ikke styr andres land. Hold deg hos de du skjønner. Da funker også psykologien i filmen. Aleksander var en mammastyrt pappagutt, og han ville råkjørt med patetikerporsche i Holmenkollåsen hvis han hadde tilhørt vår tid. Han ville ha kopiert pappas børs-suksesser og kanskje gründa investeringsselskaper eller pyramideorganisasjoner, og han ville sikkert ha tjent masse penger og dødd i bostyrets armer et sted i Malaysia.
I så fall skildrer Stone den tragiske galskapen hos et ambisjonsmenneske og annengenerasjons-skjønnasens suksesspress. Det ville, usikre ørneblikket. Den enkle, selvopptatte fornærmetheten ved motgang. I slutten av filmen sier fortelleren Anthony Hopkins rett ut at han sjøl og krigsguttene igrunnen ville hatt det bedre om de aldri hadde fulgt føreren, men ble hjemme hos koner og barn. Det er helt sant. «Alexander» illustrerer hvor vanvittig verden kan bli når karismatiske skikkelser og herskersønner får ting for seg. Vi mennesker er i hendene på skumle ledere. Watch the parking meters.
Filmen er laget med velgjørende bulder og staselig krigsbrak. Men i 1994 kom «Natural born killers» og omdefinerte filmspråket på en råere måte enn David Lynch gjorde fire år før med «Wild at heart». Vi venter ennå på at Oliver Stone skal følge opp sin egen vill hest-stil. Det skjer aldri, så lenge de nye aleksanderne styrer økonomien. Oliver Stone (58) kom hjem fra Vietnam og ble arrestert med marihuana på flyplassen. Han tilga aldri USA, og laget «Salvador» og den mest rasende Vietnam-filmen «Platoon» i 1986, samt «Born on the 4th oj July» i 1989, samt «JFK» i 1991 og «Nixon» i 1995. Han har også tatt hevn ved å portrettere hjemlandets yndlingsfiende Fidel Castro.
Filmen er inspirert av en Aleksander-biografi skrevet av Robin Lane Fox.
Val Kilmer og Stone diskuterte første gang «Alexander» under innspillingen av «The Doors» i 1991.