Man lager først en story som fylles av varme, livsbejaende følelser mellom et barn og en voksen. Men når ondskapen setter inn, trer alle actionfilmens elementer inn og krever at den samme voksne tar en dødelig hevn. De eksplosive scenene er så mange at det uskyldige barnet til slutte reduseres til et påskudd for tortur, skyting, drap og bombebruk.
Filmen bygger på påstanden om at det hver time i Latin-Amerika kidnappes et menneske. Bare 70 prosent av ofrene sies å overleve. Selvfølgelig er det rikfolks sønner og døtre som kidnappes. Av griske skurker som uten blygsel forlanger millioner av dollar i løsepenger.
Potensielt kidnappingsoffer i filmens nåtid er Pita, skolepike og datter av en rikmann i Mexico City. Som livvakt hyrer foreldrene inn Denzel Washington. Han spiller Creasy, en kar som har mistet livslysten og tyr til flaska. Hvorfor? Fordi han har drept så mange mennesker i sitt liv at han lurer på om Gud noensinne vil tilgi ham.
Så snur lysengelen Pita opp ned på tilværelsen. Denne delen av filmen er riktig sjarmerende, takket være ti år gamle Dakota Fannings naturlige spill.
Men så: Hennes smittende livsglede fører til at den livstrøtte snikmorder ildnes til dåd igjen når situasjonen brått krever hevn. Christopher Walken i en overflødig birolle kommer med talende utsagn: — Creasys kunst er å drepe. Nå vil han skape sitt mesterverk.
Ha. For en sentimentalisering av brutaliteten. Så følger avskjæring av fingre, bomber i baken og andre likvideringer, i en rytme som minner om hissige flammer. Hele tiden kan helten rettferdiggjøre sine handlinger: For familien gjør man alt.
Prøv et tankeeksperiment: Filmens hevnfilosofi vil aldri bli brukt for å redde kidnappede gisler i Irak. Så fjern er«Man on fire» fra virkelighetens etikk.
kristin.aalen@aftenbladet.no