Popperspingviner (Mr. Popper's penguins)
Amerikansk komedie. 2011. 1 time, 38 minutter. Tillatt foralle. Regi: Mark Waters. Med: Jim Carrey, Carla Gugino, Angela Lansbury.
Dette er ikke en hyggelig familiefilm med kosedyr-nærvær,men et hjerteskjærende, gammelt middelklasse-rituale som blant annet går ut påat man skal lure barn til å tro at skilte foreldre blir sammen igjen.
I et desperat forsøk på å tilføre den triste historienhumor, spiller Jim Carrey en førtids-resignert og litt melankolsk voksenversjonav sin kjæledyr-detektiv, bare at her er han en av disse evindeligeforretningsfolka som vi egentlig er villig til å betale for å slippe å se.Innledningsvis skal han hente datter og sønn hos fraskilt Carla Gugino, menbarna liker ham ikke – som også er et trist middelklasse-rituale i amerikanskfamiliefilm. Fra sin døde globetrotter-far arver han en gjeng med livlige pingvineri pakke. Fuglene skiter, og Carrey gjør grimaser.
Den flinke oppkjøperen forsøker selvsagt å bli kvittpingvinene, men da sønnen får se dem, tror han at de er fødselsdagsgaver(halloo? Seks frysedyr fra Antarktis), og så repeterer filmen enda et velbruktmiddelklasse-rituale: Voksne skal lammes av skilsmisse-samvittighet og gi borteventyrlige ting.
Fuglene flommer badet, som antakelig ble laga av en danskrørlegger siden det ikke har sluk i golvet, men etter hvert innreder Carreyleiligheten sin som 300 kvadratmeter Antarktis i ørtende etasje. Da har filmenforlatt alle ambisjoner om å bli en fortelling – og dumper seg forlegent ned iusjarmerende ramser av tvangs-oppfinnsomme TV-sketsjer med pinguer som rutsjeri Guggenheim-sklia og skiter over alt og danser og ting. Og legger egg.Samtidig begynner Carrey å bruse med fjæra for eksen sin, som straks skinner,som om noen har lovet henne nye sko. Ungene er lykkelige, men pingvinene blirstjålne, Angela Lansbury ser ut som voksdokka av seg like før renovasjonsfolkakommer, mens filmen renner av gårde som virtuelt smeltevann.
Får barna beholde pingvinene som de elsker over alt iverden? Slett ikke. Filmen slutter i en tante-smilende tristhet som antakeligogså er et gammelt middelklasse-rituale: Natur er natur. Folk er folk. Såegentlig kunne dere blitt hjemme.
Følg meg på Twitter: @arilabra