Sønner av Norge
Regi: Jens Lien. Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg, SonjaRichter, Trond Nilssen. Manus: Nikolaj Frobenius. Norge 2011. 1 time 27minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/voksen.
Regissør Jens Lien gjorde seg i 2006 bemerket – helt ned iCannes – med sin dystopiske, marerittfylte film "Den brysommemannen". Nå, i "Sønner av Norge", blir skildringen hans avmistilpassede mennesker dessverre litt for ordinær.
Det er mye slektskap mellom det såre, rebelske opprøret hosguttungen Nikolaj og den jevngamle Cyril i de belgiske Dardenne-brødrenes nyligviste film, "Gutten med sykkelen". I begge filmer blir en morløs12-åring særdeles utagerende og spilles av en barneskuespiller som fungererutmerket.
Men det lille ekstra mangler når jeg under visningen av"Sønner av Norge" begynner å tenke på lignende historier, i stedetfor å bli intenst grepet av det som skjer med en underlig far og hans sintesønn i drabantbyen Rykkinn i 1978. Filmen bygger på Nikolaj Frobenius' delvis selvbiografiskeroman "Teori og praksis" fra 2004. Her skildret han med skarpsarkasme illusjonen i den sosialdemokratisk anlagte rekkehusbebyggelsen dertrygdede skulle bo side om side med banksjefer, pakistanere med nordlendinger,og alle skulle gå på samme bibliotek og kjøpesenter og være lykkelige. Menidyllen sprakk og ut veltet dopmisbruk, vold og rasisme, ifølge forfatteren.
Det originale i Frobenius' fortelling er portrettet av denlekne faren, Magnus, en ekte, skjeggete 1970-tallsradikaler av en arkitekt somtror at ryddige, identiske kasser av hus skal skape harmoni i menneskenesverden.
Det er lite å si på skuespillernes innsats. Ikke minst erÅsmund Høeg et funn i rollen som Nikolaj: Snill, uskyldig og smilende iåpningssekvensene da livet i familien ennå er trygt og godt, taust rasende ogdeprimert etter hvert som sorg, skam og fortvilelse blir en uløselig knute inniham.
Også Sven Nordin gjør mye bra som faren – denne pussigefiguren som er overoptimistisk i troen på sine radikale ideer, men altfor litefølsom overfor sønnens behov. Likevel blir han forunderlig fjern, en slagsraring som hopper og spretter rundt med bananer i starten og en naken kropp islutten. Mitt minne av romanen er at jeg virkelig følte med Magnus, men sammefølelse vekkes ikke av filmen.
Jeg er usikker på hva svakheten består i, men er kommet tilat Liens valg av et tradisjonelt psykologisk-realistisk formspråk gjør atdesperasjonen ikke flerrer i meg som piggtråd. Regissøren satser på at å laNikolaj og pønkebandet herje i øvingslokalet og på scenen, men det river ikkesterkt nok.
Ikke før hovedpersonen eksploderer og biter nesa tilvokalisten til blods – det er en visuell scene som skriker ut om sinne. Så jo,her er det gode ansatser, men altså ikke full klaff.