Harry Potter og dødstalismanene — del 2 (.. and the deathly hallows part 2)
Britisk-amerikansk eventyrfilm. 2011. 2 timer, 10 minutter. 11 år. Regi: David Yates. Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Evanna Lynch, Helena Bonham Carter, Bonnie Wright.
Egentlig burde publikum bare reise seg med tårevåte kinn i benkeradene og juble for den aller siste Harry Potter-filmen. Den er laget med tett og handlingssterk dommedags-dramatikk, heftig trollmannsaction, religiøs utholdenhet og en okkult sanselighet som imponerer så ofte at det virker som utøvd magi.
La oss også hylle J.K. Rowling, dama som har skrevet en av de mest innfallsrike og velformulerte eventyrhistoriene i engelskspråklig litteratur. Harry Potter-serien har vært forunderlig rik fra første setning.
Jeg var skeptisk til at sjueren ble delt i to, men nå virker det logisk. Første del var den dystre, nederlagsdømte, smertelige og utrøstelige sjelerøysa der de tre unge menneskene fikk møte voksenheten i et goldt mellomland der ingen barnlighet overlever. Den andre skildrer kamp. Det følger en rar høytid med "Harry Potter og dødstalismanene". Ingen grunn til å være vittig. Det er langfredag i de snille små-gothenes rike.
Lille Potter kom inn i historien som en vilter adoptivgutt med store briller og lykkelig sinn. En unge som oppdaget sine overraskende evner, et fint bilde på den overraskede gleden ved å være barn og få ting til. I sjueren del 1 oppdaget han for alvor at det finnes et kompromissløst alvor og at verden kommer til å svi.
I siste del utvikler Potter den voksne mannens viktigste spesialitet: Han aksepterer faenskapen og bestemmer seg for å gjøre noe seriøst med den. Det gjør han i et bildevakkert, actionfylt felttog mot den uunngåelige Voldemort, mannen som ikke ble borte fordi om man ikke sa navnet hans. Det er konfrontasjonens voldsomme romantikk, formet som en blanding av eksistensielt eventyr og eventyrer-frodighet. Når Harry, Ron og Hermine lurer seg inn i Flirgott i forkledninger, er det som i et Indiana Jones-race med skinnevogn – og når de rømmer ut igjen på dragerygg, svimler du lykkelig som en hengiven slektning av brødrene Grimm.
Når himmelen over det skadeskutte Galtvort eksploderer i en stjernenatt av ond trolldom, er det som blitzen over London. Og når de siste, slitne skolefolka i Humlesnurrs snedige akademi samler seg til organisert motstand, blir det som om du ser en klassisk krigsfilm fra et beleiret "Alamo". Manetaktig skjold velver seg over skolen som i en Star Wars-film, og på de dommedags-svarte haugene har ondskapen samla seg under den mørke lordens ledelse. Så kommer de. Troll, villmenn, skogs-barbarer, røvere, dødsetere og desperanter mot levendegjorte steinriddere og livredde skolefolk med støvete tryllestaver.
Innimellom små pauser med utsøkt romantikk. Slurs hemmelighet og hans tårer som røper alt. Harrys møte med Humlesnurr i en limbo-versjon av Victoria Station der de som ennå henger i skjebnens fingre, kan bestemme seg for en framtid.
Mot slutten en boss-fight i ruinene av Galtvort, utført av en ung mann med rød laser og en mektig Vader med grønn laser (jada, det skulle vært omvendt). Det er kult, og du kjenner det i magen.
Det er ikke så lenge siden jeg så eneren. Daniel Radcliffe var en søt og rørende liten gutt med glitre-øyne. En sta og sart liten mann. I den siste filmen er han en sliten magiker-nerde med litt distré bevegelser og trist blikk. Emma Watson blir antakelig en ny Beckinsale eller Knightley, Rupert Grint blir en tøff fyr i engelsk film framover. Det vil uansett alltid finnes et Galtvort for dem alle.
Jeg liker godt den omdiskuterte slutten. Den er logisk og rettferdig. Dessuten liker jeg at Potter som førtiåring likner Patrick Dempsey og at sønnen hans er helt lik Ashton Kutcher. Man skal ikke lykkes med alt.
Følg meg på Twitter: @arilabra