The rite: Amerikansk grøsser. 2011. 1 time, 50 minutter. 15år. Regi: Mikael Håfström. Med: Anthony Hopkins, Colin O'Donoghue, Alice Braga,Rutger Hauer, Marta Gastini, Ciaran Hinds, Toby Jones.
Sommeren er den lange påsken, og siden hyttefeiringa avvåren innbyr til fintenker-krim, må det være folkegrøsserne som skal pregesommeren. De er det ikke mange av, og "The rite" aksler seg til meddressjakke-troverdighet og insisterer på at den er basert på autentiskehendelser. Etter filmen får du vite hvordan det gikk med eksorsisme-folka -seriøse håndverkere som fremdeles utdriver djevler med samme selvfølgelighetsom når Dagbladet knipser flått.
Gud har to utmerkede følgere i denne filmen. Iren ColinO'Donoghue har for det meste spiltTV-serier, og det har gitt ham en naturlig pietet og mye søndags-maskulinvennlighet. Når han kanskje vil bli katolsk prest og skal avstå fra synet avsyklende damers løfterike skjørtelår, da skjønner du at det er fordi han er enusedvanlig fin fyr, og ikke fordi han foretrekker korgutter. Colin har etrobust, men like fullt angelisk mannefjes som vil få kvinner til åakutt-skrifte spontan-synder som de egentlig hadde gjemt til bryllupsnattaeller postbudet.
Amerikanske katolikker headhunter ham til jobben someksorsist, men den unge teologen tror ikke på djevler, og derfor sender de hamtil Anthony Hopkins i Roma. Hopkins har sunket sammen som en ilsken Yoda medkortgrått stubbehår og vepseblikk. Han kunne ha drukket djevelens lever med enenkel kloster-chianti.
Romere stammer som kjent fra tvillinger som diet en ulv, såBerlusconis lille Sodoma er et logisk sted for de som leter etter ugudelige.Vatikanet får en halv million rapporter om djevlebesettelse i året, og ikkealle oppsto etter statsministerfest. Hopkins setter rutinert i gang ogeksorserer ei gravid ungjente, og den unge skeptikeren står ringside mens deneldre eksperten sjikanerer djevelen med utkastelser og bibelsteder.
Det kunne ha blitt ei salig smørje. Men svensken MikaelHåfström er en stilstreng regissør, og han fullbyrder fandenskapet uten sværedistraksjoner. Det eneste dramaturgiske feilgrepet i filmen er at den ungemannen treffer en jente-journalist som han haler med seg til Hopkins-hula, somom hun var en slags kjønns-niste. Dessuten ber dama ham på kaffe seint påkveld, og romere drikker bare kaffe på formiddagen.
Ellers svinger filmen pendelseint mellom tro og tvil, mellomsvindel og salighet. Hopkins' rolle er intens og vakker, lyset ligger og lurerpå oss med skumle satanistskygger og dystre gotherier.
Virkelige filmvenner vil også sette pris på at Rutger Hauerspiller pappaen som lærer den unge O'Donoghue å lappe sammen lik, også sinmammas.
Følg meg på Twitter:@arilabra