Anonyme romantikere (Les émotifs anonymes):
Fransk komedie. 2010. 1 time, 20 minutter. 7 år. Regi: Jean-Pierre Améris. Med: Benoit Poelvoorde, Isabelle Carré, Lorella Cravotta, Lise Lamétrie.
Allerede i starten røper sjokolademakeren at det bitre i det søte avgjør sjokoladens smak. Det er fordi vi skal si: Også kjærligheten er slik!
For dette er tross alt Frankrike, der kjærlighet blir dyrket med sammenbitte tenner, slik vi andre forholder oss til hælsår.
Men "Anonyme romantikere" er en søt og vakker liten film som aldri sklir ut i det folkelige (som hvis den var irsk) og aldri lar seg friste til å bli storarta. På mange fryktsomme mennesker vil den ha samme beroligende virkning som langvarig mørklegging. Enkelte vil kanskje også oppleve den som terapi, som hvis noen sa til dem: Nei, du behøver ikke late som om du får gjentatte orgasmer lenger, ta ei kake!
Hovedrollene er rike på mimikk, på svakhet, på søthet og sjarm. De er emotifs, det vil si litt overfølsomme mennesker som funker best uten ball. Angelique (Isabelle Carré) besvimer hvis hun får oppmerksomhet. Jean-René (Benoit Poelvoorde) har så intens sosial angst at han bytter skjorte for hvert anstrengte åndedrag. Han går til psykolog. Hun går i gruppeterapi hos "Les émotifs anonymes".
Den halvskeive, nedleggingstrua sjokoladefabrikken bringer dem sammen til en pubertetsklønete risikoadferd som fører både til flodsvette og besvimelser. Men det er som sagt en søt film, og regissør Jean-Pierre Améris er ikke en sånn som dreper hvalper eller sender folk ned i den dypeste ulykke. De går riktignok endeløs spasertur i regnet fordi de ikke tør være aleine på hotellrom, men ingen får lungebetennelse og dør.
Kjærlighet og samvær er nifse ting. Men filmen vil lære deg at de nervøse kan slappe av sammen og ha det ganske fint.