"Winter's bone": Amerikansk drama. 2010. 1 time,35 minutter. 15 år. Regi: Debra Granik. Med: Jennifer Lawrence, John Hawkes,Garret Dillahunt.
Oscar-vinneren "Winter's bone" ble laget av eiSundance-dame (sånn som viser film på indiefestivalen til Redford), og de erikke akkurat lette på foten som solstråler. Debra Granik har fra før laget"Down to the bone", som handler om narkoman mor i fælt ekteskap davinteren kommer. Hun har også laget kortfilmen "Snake feed", somhandler om et par som strever med narkomani. Hun går lysløypa — det vil si at hun med lykte leter etter kvinner å synes synd på.
"Winter's bone" framstiller en ung, stolt kvinnesliv som et sosialt martyrium. Det kunne vært OK, men filmen er gjort med enhøytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringerhistorien langt over i den borgerlige slumming-parodien. I stedet for å te segsom et levende menneske, blir Sukkererta etmartyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kvelerbåde seg sjøl og publikum i velmenthet.
Realisme-lojaliteten gjør merkelige ting med "Winter'sbone". Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det erforutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen. Allekvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-landog spredd voksfjes-virus. Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller medfeministisk plakat-ansikt - hun ser alltid såra og stolt ut. De andre kvinnenehar liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste. Om de snakker sammen, omde går på bar, om de bærer sine barn: Kvinner har det samme ansiktsuttrykket,og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp.
De er jo fattige. De fattige er fæle i småborgernessympatifilmer. De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig. Menneneer uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske. Dehar også samme fjes. En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoenskonstante indignasjons-orgasme.
Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke tilslektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr. Pappa dopkoker harforsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommerkausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sineforhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.
Derforblir Sukkererta banka opp av onde damer hosslektningenThump. Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom denstørste klausen i santa-leiren. Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin,og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men medfellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske.
Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da fårplutselig onkel mer enn én side. For filmen er det like fullt for lengst slutt,for den er en løgn. De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegeliguniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe. Når folk spiller banjo og harsnus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der ertroverdigheten det første dødsoffer.
Følg meg på Twitter: @arilabra