Hereafter: Amerikansk drama.2010. 2 timer, 9 minutter. 11 år. Regi: Clint Eastwood. Med: Matt Damon, Cécile de France, BryceDallas Howard, Frankie og George MacLaren.
Døden er en biologisk betinget kompostordning som ikkefortjener omtale, men folk er like fullt opptatt av den. Og det er kanskje ikkeså rart at den 81 år gamle regissøren Clint Eastwood blir fylt med ennysgjerrighet når han får en av de småtaggete dagene da tankene sier at allflaks tar slutt en gang.
For "Hereafter" er først og fremst en nyfikenforundringsfilm om forevigelsens eventuelle vesen. Og du trenger ikke leoverbærende twittersk selv om filmen beskriver folk som kommuniserer med dedøde. Manuset er laget av briten Peter Morgan, som skrev tankefulletyngdekraft-fenomener som "The queen", "The last king ofScotland", "Frost/Nixon" og "The damed United". Hanvet hva han gjør.
Døden fortjener ikke omtale, men vi klarer ikke holde ossunna. Og "Hereafter" forteller i hvert fall en vakker historie, ogden beveger seg forbilledlig sakte som et gravferdsfølge.
Cécile de France (tenk å hete det) spiller Marie som blirtatt av tsunami og egentlig omkommer. Før flinke folk vekker henne mellomvrakrestene ser hun de E.T-aktige sjablong-skikkelsene i tradisjonelt, hvittlimbo-lys. Da dama kommer tilbake til Paris, er hun ikke lenger en kjedeligpolitisk kommentator, men ei fjern og forskrekka undrerske. Hun har settdødsriket, hun har svevd som ballettsjel i tilværelsens englete vektløshet, ogdet er ikke lett å glemme. Dama blir en levende zombie. Jeg er i live, men detkjennes ikke sånn.
I London mister den intelligente og følsomme guttungen Jasontvillingbroren sin i en ulykke. Det skulle han ikke gjort.
I New York sitter Matt Damon og leser Dickens i sittbok-kloster. Han kan snakke med de døde, men han liker det ikke. Damon klarer åframstille tankefullheten og melankolien som noe folkelig og fritt foreksentrisiteter, han er tilgjengelig som junkfood. I spiritistens lavmælteprofet-tilværelse finnes det ikke svære tanker. Han tar et kurs i italienskmat. Han drar på London-tur for å se hjemmet til Charles Dickens. Det er noebefriende ujålete og irreligiøst med den særegne mannen, og fraværet avfilosofisk framfuseri gjør ham til en troverdig skikkelse. Det er som omEastwood vil gjøre livet etter døden til en hverdagslig sak. Ikke noe tull meddet. Det er der bare.
Det er det fine med Clint Eastwood. Han lager fremdelessiviliserte dramaer. "Hereafter" er en vennlig og respektfullsengekanthistorie om edle, fine mennesker som ikke kjekker seg med agurkvitser og sier fck hiu hele tida.
Regissøren organiserer trøstens rike sånn at vi skal kunneføle en slags ro. Hvorfor må vi dø så ensomt, hvorfor må vi bli så ensommetilbake? Kanskje vi ikke trenger det.
"Herafter" tar seg også tid til en sart romanse.Den kan virke påklistra, men er like selvfølgelig som forestillingen om livetsuendelighet. Damer og menner treffer hverandre. Det er det de gjør. Og så leverde evig etterpå.
Følg meg på Twitter: @arilabra