Midnight in Paris:
Regi/manus:Woody Allen. Med: Owen Wilson, Rachel McAdams, Marion Cotillard, Mimi Kennedy,Kurt Fuller, Michael Sheen, Alison Pill, Adrien Brody, Tom Hiddleston, KathyBates, Carla Bruni. England/Spania/USA 2011. 1 time 34 minutter. Aldersgrense: Alle.
Det er ikke måte på hvor produktiv Woody Allen er – medbortimot én komedie i året på 2000-tallet. Men atter en gang er ulempen for den75-årige regissøren at vi måler hver ny film mot de beste han har laget før.Også denne gang stanser terningtrillingen på fire øyne. "Midnight inParis" er en ganske morsom nostalgisk sjarmørflørt med fortidas storheteri den franske hovedstaden.
Som før nevnt, mye er gjenkjennelig i Allens siste filmer.Slik han i «Match Point» (2006) og «Whatever works» (2009) la handlingen tilLondon, tar han nå for seg Paris med en postkortkavalkade av en åpning.Samtidig anlegger han, som i «Vicky Cristina Barcelona» (2008), et høystironisk blikk på hvordan mennesker steller seg i sitt kjærlighetsliv
Sistnevnte film var et fyrverkeri av festlige påfunn rundterotiske forviklinger. Nå er temaet delvis beslektet da regissøren medsedvanlig ironisk snert får fram at det forelskede paret, Gil (Owen Wilson) oghans forlovede, Inez (Rachel McAdams), nok ikke er på en slik bølgelengde at etgiftermål synes klokt.
Derfor virker det først en smule irriterende da Allenplutselig bryter med realismen og vrir filmen i en helt ny retning. Noemotvillig blir jeg med på en tidsreise som tar den naive, distré og temmelighåpløse Gil Pender tilbake til 1920-tallets Paris for å møte forfattere somScott Fitzgerald og hans kone Zelda, selveste Pablo Picasso og andreberømtheter fra metropolens kunstnerliv den gang, deriblant Gertrude Stein ogCole Porter.
Men vent nå litt – Allen viser seg som den elegantemanussnekrer når han gradvis greier å sjarmere oss inn i fortidens figurer. Påoverbevisende måte vever han en sårmunter fiksjon der Gil faktisk passer bedreinn enn blant de hovne, overflatiske amerikanerne representert ved forlovedenog hennes rike, republikanske foreldre.
Snart leker han med ulike tidsplan og byr på et knippefornøyelige gjensyn med kunstnere som Luis Bunuel, Paul Gauguin og – aller mestherlig – Salvador Dalí i Adrien Brodys tolkning.
Jeg vil på ingen måte si at det er dyptpløyende eller girnoen som helst nye innsikter. Men det er lekent, sjarmerende, velspilt og blotttil lyst. Og med noen ørsmå, men sylskarpe finter mot Teaparty-bevegelsen iUSA. Jo da, det er morsomt at Allen er blitt en slik Europa-venn, men man kunneønske at han hadde enda mer på hjertet.