Priest 3D:
Grøsser/Sci-fi thriller. USA 2011. Regi: Scott Charles Stewart. Med: Paul Bettany, Cam Gignandet, Karl Urban, Maggie Q, Lily Collins, Christopher Plummer m.fl. Aldersgrense: 15 år. Lengde: 1 time 27 min.
Når "Priest 3D" endelig er slutt, er jeg ikke i tvil: Folkene bak denne påkostede kaosfilmen har en våt drøm om å skape et nytt univers for å hekte på all verdens fantasy— og sci-fi nerder, og håper de får lage både nummer 2 og 3. Men det kommer ikke til å skje. Det BØR ikke skje. For "Priest 3D" er bare et stivt og pompøst forsøk på å ri vampyrbølgen inn i Star Wars-solnedgangen: Ingenting er nytt og spennende, og både universet og rollefigurene er for vagt og overfladisk skildret til at vi bryr oss. Dialogen er så stiv og pompøs, og stemmebruken så filmtraileraktig at det nesten er morsomt. Nesten. Hadde filmen vært en parodi på fantasy- og sci-fi sjangeren, hadde det vært morsomt.
"Priest 3D" foregår i en alternativ verden der mennesker og vampyrer har kriget i århundrer, og der menneskene har vunnet kampen og plassert de gjenværende vampyrene under kontroll i reservater. Ikke vakre, romantiske vampyrer som har vært sånn i skuddet de siste årene, men slimete, morderiske monstre. Menneskene er underlagt en mektig, undertrykkende kirke. Prestene, som kjennetegnes av et svært kors i pannen, var en gang spesialtrente av Kirken for å bekjempe vampyrene. Men nå når kampen er vunnet, er prestene uvirksomme, utstøtte og frustrerte.
Da Priests (Paul Bettany) niese blir bortført, angivelig av vampyrer, må han legge ut på et oppdrag for ikke bare å redde niesen, men hele menneskeheten (!)
Den tradisjonelle kampen mellom det gode og onde blir på skrudd vis brukt som en metafor for kampen mellom indianer og hvit, men uten å ha noe poeng å by på. Grøsseren uten grøss og thrilleren uten spenning forsøker seg også på kritikk av en mektig Kirke som i Guds navn undertrykker menneskene, gjennom en overtydelighet og karikert framstilling som igjen får meg til å lure på om dette egentlig er en parodi.
"Priest 3D" prøver altså å være både spennende, fascinerende, romantisk og dyp på en gang, men i iveren etter å gjøre alle til lags ender filmen i stedet opp som en intetsigende, kaotisk klisjégraut.
Forresten: En ekstra prikk på terningen for de lekre, blasse ørkenlandskapene. Som dessverre ikke kommer helt til sin rett med mørke 3D-briller på.