"Morning glory": Amerikansk komedie. 2010. 1 time, 45 minutter. 7 år. Regi: Roger Michell. Med: Rachel McAdams, Harrison Ford, Diane Keaton, Patrick Wilson.
Det er etter sjokkerende framvisninger av europeisk tungsinn at man skjønner at Gud skapte USA på en søndag da han var i godt humør og hadde kjøpt svinekoteletter bare for å nyte synet av dem.
Til å begynne med tror du at Rachel McAdams som sukkerfyrt overyter i TV-bransjen kommer til å bli så irriterenede at tåneglene faller av. Du kommer til å like henne. Du tror at Harrison Fords elitistiske veteran-surhet kommer til å bli så uappetittlig at til og med tanken på jordbær og morgensol gjør deg kvalm. Men. Etter en stund begynner du å like mannen og hans simplistiske frittata. "Morning glory" er et nydelig eksempel på at nordmenn, svensker og franskmenn tar feil: Det er morsomt i verden. Livet er kult, og det står i det ellevte budet: Hvis du ler deg skakk av halvgode vitser, skal du få leve enda lenger i landet.
Harrison spiller en Walter Matthau. Han er sur gammel TV-journalist som vet alt bedre. Den svangre jord har snurret enda en sexy ungdom inn i sin solnedgang, og sola sukker litt vemodig som soler gjør. Det er vakkert på et vis. Rachel McAdams er ikke bare en løpsk dynamo, hun er hjulet som driver dynamoen eller kanskje den oktanråe maskinen som driver hjulet eller kanskje til og med Fukushima. Dama står opp halv to om morgenen for å planlegge nyhetssending! Hun avbryter samleier når mobilen ringer. Et forbilde.
Og plutselig en dag skal hun lede det nedleggingstrua morgenshowet Morning Glory, og der finnes både superbitchen Diane Keaton og den omtalte forden.
McA er ei stilig jente som lenge følger den behagelige hovedregelen "Travle karrierekvinner trenger ikke sex, for de har alt de trenger". Et liv befridd fra Hitler, Stalin, Loyola, Ben Stiller, Bush og tennissokker som ligger på badegolvet og lukter kunstig bacon. Like fullt går hun i trange grå skjørt som får rumpa til å likne en tekstilbrokk, og etter hvert får hun seg kjæreste, men hun er kul for det.
For å få fart på seer-statistikken setter den unge nykomlingen i gang ekstrem-TV, som blant annet består i at værmannen må kjøre berg-og dalbane med kamera opp mot fjeset, en sinnssykt vittig scene. Etter den tør vi skeptikere skikkelig opp. Replikkene er gode. Lemen-faktoren er høy, McDama kan når som helst hoppe opp og bite en dinosaur i nesa.