"Due date": Amerikansk komedie. 2010. 1 time, 35 minutter. 11 år. Regi: Todd Phillips. Med: Robert Downey jr, Zach Galifianakis, Juliette Lewis, Jamie Foxx.
Først en livsstil-politisk kjønns-presisering: Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med. Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk. Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.
Men OK. Downey jr. er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.
På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis. Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner: Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden. Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke. Han kunne vært barne-TV-vert.
Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem. Han må kjøre bil med idioten. Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis — og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA. Doney jr. må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol. Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil: De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.
Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre "Old man" til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.
Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Obama ble valgt til president, men er det moro? Ja, det er moro nok.
Følg meg på Twitter: @arilabra.