"Le Mans": Amerikansk sportsfilm. 1971. 1 time, 46 minutter. 7 år. Regi: Lee H. Katzin. Med: Steve McQueen, Elga Andersen, Louise Edlind, Siegfried Rauch.
Nok et melankolsk velkommen hjem til før i forfjor. Det er gråvær i syttitallets Europa. Dame handler blomster med muntre småmynter i gammel-europeisk gate. Steve McQueen i lysebrun semska jakke og genser ser dømmende på veirekkverket og tenker tilbake med ørsmå termittfurer langs øynene.
Lynet McQueen var en skikkelig mannehelt, og han snakket ikke. Helst ville skuespilleren ha kjørt Porschen sjøl, for han var en habil racer på veien.
"Le Mans" er ergentlig ikke en sportsaction, men en opplagt øvelse i virkelighets-betraktning. Det skjer egentlig ikke så mye bortsett fra at guttene kjører bil, og den lyse enka ser forsteinet på som om hun skulle være Lots hustru.
Du får se autentiske tilskuere. Du får se biler som skeiner på blaute veier. Steve McQueen tenker tilbake på den gang vennen omkom, og milde, blide Malin fra Saltkråkan spiller bekymra sjåførhustru. En mann med Shaft-hår har Hasselblad-kamera.
Man kan spørre seg om hva det er som får folk til å følge et billøp som varer i 24 timer der underholdningen bare består av at racerbiler plutselig farer forbi som vepsende småfluer og blir borte igjen et sted ute i den grå franske hverdagen. Men det er antakelig sosialt: Man kan ha med seg baguetter og rødvin på tribunene, man kan snakke med folk og slappe av, unngå å klippe plenen — uten at denne uvirksomheten forstyrrer sportsopplevelsen.
"Le Mans" er en fryd for øyet med sin nedslåtte fortidstristhet. Steve McQueen var en av de store mennene i amerikansk film, og han spilte med en forakt for mimikk som ellers bare Denzel Washington og statuen av Abraham Lincoln kan unne seg.
Jerry Seinfeld eier bilen til McQueen nå.