The hangover Part II:
Amerikansk komedie. 2011. 1 time, 42 minutter. 15 år. Regi: Todd Phillips. Med Bradley Cooper, Zach Galifianakis, Ed Helms.
Jeg har vokst opp med i den tro at Ingmar Bergman var det vittigste som fantes, så når jeg syntes det var moro hele tida, så vil i hvert fall dere kose dere. Og ta med bestemor fra Ombo. Gi henne St. Hallvard på Solo-flaske.
Hangover-prosjektet tilhører de fastlåste fortidsmytene som de fleste vil behandle med tilbakeholden skepsis: Kan ikke gjøres om igjen. Men OK. Du skal ikke gifte deg om igjen heller, og det gjør den litt finslige og salige tannlegen Stu. Siden brura er fra Thailand, havner han og kameratene der i bryllup. Bradley Cooper med sjekkehåret. Pappfjeset Ed Helms. Zach Galinifianakis i den psykotisk-infantile rollen som mamboende syndrombarn i førtiårsalderen.
De skulle bare ta en eneste øl på stranda, og de våkner i et hotellrom som Bukowski kunne ha forsmådd, med en avkutta finger, en ansiktstatovering, en røykende apekatt som tukler med pelsdings i senga. Og de har mistet bruras bror, den 16-årige Teddy.
Jeg kan jo ikke fortelle mer.
Men la meg spørre: Hvordan tror dere at munken i rullestol havna på politikammeret, og hva skal de i et No Shit Faraway Rambo-kloster, hvorfor kjefter silkeråskinnet Paul Giamatti sånn før Davids ætt blir forsmedelig oversprøyta av svineblod? Bangkok tok dem.
Slutten er pysete sjøl om Mike Tyson dukker opp igjen, men ellers skifter filmen nydelig mellom det underformulerte og det overdrevne på en måte som holder deg henrykt. Teknikken med å fortelle om opprydninga i stedet for rotet er fortsatt bra, og skuespillerne takler den krevende tilstanden av reflektert panikk.
Det er vedvarende moro. Gå på kino. Ha det moro. Ikke les anmeldelser. Ææh. De andre sine.