Forrige gang jeg så Jack Sparrow, føltes han hyppig manierende som en barneTV-vert med skuespillerambisjoner. Men jeg har savna mannen. Det føles godt at kapteinen omsider er tilbake, for han er den perfekte seriefigur — og hva er en seriefigur uten en serie?
"Pirates of the Caribbean: On stranger tides" er aldeles ikke oppfølgeren dere ventet på, for den forrige filmen var påkosta som et prinsebryllup og så innfallsrik at bare arkivar-sjeler og uglefjesa som ramser skøytetider skjønte alt. Men ingen skal trenge å leve opp til seg sjøl, og 2011-filmen er rett og slett en veldreid og underholdende sjørøverspøk med en utprøvd underholdnings-skikkelse:
Den nesten femti år gamle Kentucky-absurdisten Johnny Depp fant opp Jack Sparrow, og han behersker ham slik erfarne fedre kan stemmen til Nasse Nøff. Mannen med de forsinka bevegelsene og de lett-animerte jentunge-faktene er fortsatt en genialitet. Depp har tilbrakt livet sammen med mennesker som aldri ble helt edru fordi de bekjempet Virkeligheten med alle midler, og han lærte antakelig hvordan livets skjeløyde opportunister forsøker å sjarmere hverandre.
Noen faste folk mangler avgjort. Elizabeth og Will hadde historiens puls. Davy Jones var dens sårhet. Man merker at de ikke er der. Men vi treffer igjen den skjellskadde kapteinen Barbossa (Geoffrey Rush) - og dessuten en forvirrende elokvent Keith Richards i en slags Pentangle-shape. Nesten alle mennene, alle fløterull-britene, alle piratene har fremdeles ansikter som likner diagnoser på ukjent allergi og faller fra hverandre som ustelt vegg-gips. Bare Depp har en sydlandsk, teflonblank ansiktshud, og i gode stunder minner han litt om Beyoncé.
Erstatningen for Keira Knightley er Penelope Cruz med det barceloniske, velbalanserte bluselivet. Hun elsker verken Orlando Bloom eller noen andre, så hun kan være hekta på Depp som en skranglende trikkevogn gjennom hele filmen. Cruz er ingen Keira. Hun blir litt som å få en sør-europeisk midtbanesnirkler der vi hadde ei rå britejente som banka ballen. Cruz har strandspansk nasjonal-temperament, men hun slåss ikke som en hooligan. Bare Knightley kunne det.
Ian McShane spiller Blackbeard, en magisk kaptein på logisk jakt etter ungdomskilden. Cruz er hans ildfullt hengivne datter. I jakten på det uoppnåelige får familien konkurranse av den halvråtne Barbossa og en inkvisitorisk uniformspanjol med permanenthår og utringning.
Filmen starter friskt i London, der Sparrow surfer på diligenser og byfolk i flukten fra øvrigheta. I London treffer han både pappa og eksen, og så drar Kongen På Havet på tokt.
Den heftigste okkultismen denne gang er havfruene - tenåringstynne Vogue-modeller som gyter rogn. De er lumske og sirenesøte lure-gatter, for før man vet ordet av det drar de kåte sjøfolk ned i elendigheten. Det forhindrer ikke presten fra å elske en av dem. Den litt pinglete prelaten er filmens Romeo.
Jakten på ungdomskilden består til å begynne med av velsmurte, snedige eksposisjoner der Sparrow snerrer småsnurt sammen med dama si. Så får filmen fart og gjennomfører uten å komme nedi med hendene. Det tar ikke pusten fra noen. Det er OK. Det er med Jack Sparrow som med kaptein Sabeltann: Han hører sommeren til.
Pirates of the Caribbean 4: On stranger tides. Amerikansk eventyrkomedie. 2011. 2 timer, 10 minutter. 11 år. Regi: Rob Marshall. Med: Johnny Depp, Penelope Cruz, Geoffrey Rush, Ian McShane, Sam Claflin, Astrid Berges-Frisbey.