Det beste man kan si om "The Beaver", er at temaet som filmen forsøker å ta opp – depresjon – angår altfor mange av oss. Desto mer synd er det at verken manus eller skuespillere trekker oss inn på en engasjerende måte.
Det er mange filmatiske problemer med "The Beaver". Ett er at Mel Gibson spiller den deprimerte familiefaren med samme ansiktsuttrykk absolutt hele veien. Manusforfatterne har gitt figuren hans navnet Walter Black, i tilfelle vi ikke skjønner at han er deprimert.
Den slags overtydelighet er typisk for filmen. Nå er herr Black deprimert, nå vil han henge seg i dusjen, nå vil han kaste seg utfor balkongen, nå dunker tenåringssønnen hans hull i soveromsveggen i frustrasjon over faren.
Likevel oppleves Blacks depresjon som en påstand. Jeg savner at det levendegjøres hva slags liv han levde før han endte i det svarte mørket, men nei, her må vi bare godta at mor, far, nesten voksen sønn og småskolegutt overhodet ikke fungerer sammen lenger.
Aller mest irriterende er manusforfatterens påfunn med Beveren – en hånddukke som herr Black tyr til som en slags terapeutisk stemme i et forsøk på å skape den rette distanse mellom ham selv og omgivelsene.
Men også Beveren forblir en påstand av en metafor, et stygt, litt komisk vesen som Gibson bærer rundt på uten at jeg kommer på noe ved dyret som tilfører helbredende assosiasjoner. Like fullt kommer Walter på talefot med yngstemann, kan elske igjen med kona (Jodie Foster) og gjør kommersiell beversuksess i selskapet der han egentlig er en mislykket sjef.
Regissør Foster må selv ha følt på at beverdokka ikke funker ordentlig og sørger på brutalt vis for å eksportere den ut av storyen mot slutten.
Forsøket på å lage en parallell historie om eldstesønnen (Anton Yelchin) og medeleven Norah (Jennifer Lawrence), er heller ikke av det vellykkede slaget. Gutten skriver stiler for andre mot betaling, Norah er et deprimert skolelys med sorg i bagasjen.
"The Beaver" er en film der manusforfatter og regissør opererer med uferdige sketsjer til en handling, med skikkelser du aldri kommer på innsiden av og dermed aldri føler noe for. Og et sluttbudskap som er så overflatisk og selvfølgelig at det blir mest latterlig.
Regi: Jodie Foster. Med: Jodie Foster, Anton Yelchin, Mel Gibson, Jennifer Lawrence, Riley Thomas Stewart. USA 2010. 1 time 31 minutter. Aldersgrense: 11 år, egnethet: Ungdom/voksen.