Harry Potter-filmene har forvandlet seg som en logisk, eksistensiell barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte. Det er han som skal redde det skrantende England fra ondskapen til hans legendariske usynlighet, Voldemort som er yan til Harrys yin, eller hvordan det nå var.
Dette er heavy shit ungdomsstoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er helt åpenbart en grøsser, og når du er 17 år kan utsikten til sex være det eneste som formilder en skjebne som inneholder tusen års skolegang og deretter håravfall og død.
«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den sjarmerende Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. De er blitt det vi frykter mest: Frastjålet sin frodige barndom. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. På Blu-ray er den et syn.
Følg meg på Twitter: @arilabra