Forfall, forfall. Tilkall det norske flyvåpenet! Woody Allen var sjarmerende romslig i «Whatever works», men her er den avblomstra intellektuelle havna i den graven som de fordomsfulle spar opp for seg sjøl og alle andre: Han er blitt et nedlatende kjerring-fenomen (nei, kjerring er ikke en beskrivelse av kjønn, men en artsbestemmelse) som gjør det skammeligste av all kikker-virksomhet: Sitte trygt i skyggen av sin storhet og le av de som forsøker noe.
Når folk ønsker seg noe fint, fører det til at deres pinlige og uverdige behovsliv blir ironisk utlevert av en ond skjebne. Haha. Anthony Hopkins ser litt ut som den modne Trond-Viggo og spiller trenings-hysterisk eldre mann som fordi han vil ha en sønn gifter seg med teit blondine-prostituert som dessuten bedrar ham og snakker som om hjernen ble brukt som brystprotese. Det er ekkelt alminnelig, det er som en Diane Keaton-film. Josh Brolin er den patetiske engangsforfatteren som forelsker seg i synet av ei avkledelig kanel-dame bortenfor The Rear Window og lurer seg sjøl til å ønske sex og suksess – men hvordan går det med ham? Naomi Watts tror hun har draget på sjefen Antonio Banderas og ramler ut i skilsmisse, og hun tror hun skal få penger av mamma til å starte på nytt, men neida, mamma er under innflytelse av den synske Brenda Blethyn. Haha.
La oss si dette sammen: Mennesker som har ønsker og drømmer og tør satse på dem, er samfunnets søteste svaner, og så kan de evige andungene sitte der med sin loslitte fornuft. Skam på deg, Woody Allen!