Blir man sittende i kinosetet, kan opplevelsen beskrives slik: Først irriterer du deg over overdrevet spill fra amatører. Så biter fortellingen tak i en og blir til et rystende bilde av kvinners kår i et kurdisk-muslimsk samfunn.
Den irakiske regissøren Halkawt Mustafa er i dag norsk statsborger etter å ha flyttet til Norge i 2000. Han er debutant, og det er trolig årsaken til at rytmen er for omstendelig, og at personinstruksjonen svikter. Men, som sagt, her kan et fremmed fortellerideal spille inn, noe vi bør tåle.
Det handler om to forelskede tenåringer, Soran og Shirin. Tyr vi til vestlige arketyper, kan vi lett tro at dette er fortellingen om Romeo og Julie på kurdisk. De to unge forsøker å trosse hennes fars vilje som er at Shirin skal gifte seg med en eldre mann.
At filmen er spilt inn i irakisk Kurdistan, gir en visuell gevinst. Mustafa lykkes tidvis godt i å plassere hendelsene i storslått fjellnatur og et hverdagsmiljø som virker ekte. Musikken han bruker, er derimot kulturelt anonym og irriterende likegyldig.
Mens kjærligheten overlever i Shakespeares dypt romantiske tragedie, forvrenges alt i den stadig dystrere «Rødt hjerte». Mustafa viser oss the downfall of kvinnen i et samfunn der hun blir maktesløs hvis hun ikke adlyder det mennene har bestemt. Shirins skjebne blir bare styggere og styggere etter som hun tvinges fra aktiv opposisjon til lammende passivitet, fra å gå med klær og hår synlig til å dekke seg med svart chador. Snart minner handlingen om «Sirkelen» av den iranske regissøren Jafar Panahi (2000), en film som viste hvordan kvinner rammes av et islamsk og patriarkalsk samfunns strikte kontroll.
«Sirkelen» er kunstnerisk bedre enn «Rødt hjerte». Likevel lykkes Mustafa i å formidle hvor håpløst livet blir for mennesker som opponerer mot rigide regler.