Zack Snyder er regissøren bak «Watchmen» og «300», og han har laget en djupt og psykosomatisk stilisert film for de som kan føle rocknrollen rulle i en ildsprutende drage. Dette er fantasy-emo-stuff med samurai-sverd og jentemuskler. Det er en styggvakker fabulering omkring verden som et horehus. Det er et øyesvimlende melodrama om å være jente i undertrykkernes galehus og forsøke å komme ut derfra. Det er voldsomt dikt om en engel og hva hun kom hit for.
Det starter med at den angeliske Emily Brownings mor dør. Browning synger sin versjon av «Sweet dreams» og føres etter et vådeskudd til Lennox galehus, som i lobotomiens øyeblikk blir til et slags bordell, der kvinnene danser for rike menn og gud vet hva. I en drøm i drømmen setter Babydoll i gang et fantasy-opprør som hender i hodet hennes hver gang hun danser. Yoav synger «Where is my mind» med Emily B. Da Björk jamrer i gang «Army of me» kaster jentungen seg ut i en visualistisk, svevende samurai-kamp. Når Emiliana Torrini synger «White rabbit» er hun i første verdenskrig. Siden følger mer smertefulle, tunge inngripener av musikk som fyller kinosalen så den buler: «I want it all/We will rock you»-remix med Queen, Armageddon Aka Geddy, «Search and destroy», Skunk Anansie, «Tomorrow never knows» med Alison Mosshart og Carla Azar osv. Det kommer orker og drager, det kommer roboter og et slags space-ritt på The Apprentices himmeltrikk. Znyders fantasier starter høyt oppe i hypofysen, og de beveger seg bare oppover til et malerisk nivå som gjør computergrafikken til kunst og nytelse.
Og det rareste er at filmen holder fast i historien sin. Den forteller et pompøst emo-eventyr om frigjøring, der det avsondra sinnet er eneste fluktveien fra halliker og horekunder.
Da lerretet blir svart, sier stemmen: «Dere har våpnene. Kjemp.»
OK. Men først skal jeg kjøpe soundtracket.
Følg meg på Twitter: @arilabra