Få europeiske regissører er så bevisste som den 74 år gamle briten på at han vil formidle et budskap gjennom sine filmer (The wind that shakes the barley, My name is Joe).
I manusforfatter Paul Laverty har Loach funnet en alliert. Radarparet baker inn sine samfunnskritiske spørsmål i dramaer der mennesker settes på harde moralske prøver. Det er en skummel ting å gjøre fordi det kan bli overtydelig – et politisk budskap kan lett gå på bekostning av et kunstnerisk uttrykk.
Men nå lykkes Loach og Laverty til fulle. De leverer et usentimentalt portrett av en mann – Fergus fra Liverpool – som renner over av aggresjon etter sin deltakelse som britisk leiesoldat i Irak.
Danske Susanne Bier greide noe lignende i sin film «Brødre» mens norske Sara Johnsen bare ble overflatisk i historien om en hjemvendt soldat i «Upperdog».
Filmtittelen «Route Irish» er kallenavnet på det vestlige soldater regner som verdens farligste vei: Strekningen mellom Bagdad og den Grønne Sonen ved flyplassen utenfor Iraks hovedstad.
Handlingen utvikler seg snart til en krimgåte. Fergus er tilbake i hjembyen etter endt oppdrag og må gå i begravelse til barndomskameraten Frankie. Denne sies å ha dødd av en veibombe under et oppdrag på Route Irish.
Det som bærer filmen, er Mark Womack i rollen som Fergus. Han spiller eks-soldaten med et sammenbitt ansikt som likevel skriker ut om bitterhet og sårhet. Hva er det som ikke stemmer i forklaringen på Frankies dødsfall?
I jakten på svaret fyller Loach og Laverty lerretet med etiske dilemmaer og svik, ikke slik at valgene blir teoretiske påstander, men nådeløst, levd liv.
Hvorfor skal en fattig brite avstå fra å tjene fett i fremmed land? Hvor mange sekunder har du til å velge rett reaksjonsform hvis du tror du ser en fiende true med våpen i stedet for at en guttunge vifter med et leketøy? Og hvorfor skal man ikke bruke tortur for å få fram sannheten?
Brutalt, men svært severdig.