Filmen er laget som fragmentarisk sosialrealisme med bilder som skumper av gårde som syklister på brustein. Replikkene virker improviserte, så dette er en humpetitten-tur i innfallenes sentimentalitet. Dette er hva spontane jeg tenkte underveis:
På forhånd: Dette er en Arthaus-film, så hva kommer til å skje? Slitsom sutrefilm? Indignasjons-porno? Deppedrid? Jabbe-terror? Indie-filmenes håpløse leting etter noe som likner innhold?
Etter fem minutter: Jeg kommer ikke til å holde ut i nesten to timer.
Etter ett kvarter da den sørgmodige hovedpersonen har vasket skrittet etter sex og sitter på do:
Da jeg var 14 år oppdaget jeg som den største selvfølge at alle forhold som har å gjøre med kjærlighet, samliv og andre skremmende menneskelige relasjoner, de er valgbare ting som du skaper fortløpende. Livet er valgbart. Du får det du vil ha, forutsatt at du er i stand til å ønske det du vil ha, i stedet for å sitte på raua og vente på at jomfru Maria skal vise seg på østhimmelen. Da jeg var 17 år leste jeg om eksistensialismen og oppdaget det selvfølgelige i at det du gjør aldri kan tas tilbake. Derfor finnes bare nået, og i nået skaper du deg selv. Til slutt: Denne filmen vokste jeg fra mens jeg ennå gikk i sjuende klasse på Kampen skole.
Ryan Gosling og Michelle Williams spiller ungt ektepar som ikke får det til for seg lenger. Se så fint de hadde det. Se så trist alt er blitt. Jeg kan ikke dette lenger. Vi må tenke på barnet. Jeg kan ikke lenger. Osv. De kommer fra dårlige familier, og de går langsomt lei. Det er sentimentalt skildra. Det er fordomsfullt tenkt. Det er en lang, pinlig, pietetsløs og perspektivfattig stakkarsliggjøring, og jeg avskyr den.
Finnes det medisin mot den verdensomspennende selvmedlidenheten? Antakelig filosofi. Kanskje Ole Paus: Kom deg opp på hender og knær, all verdens dævelskap er kommet altfor nær.