Da hjelper det at den niende Varg Veum-filmen har en intrige som er mer rotfestet i norsk hverdag enn de velbrukte ekstremhistoriene er.
I forrige Varg Veum-episode var det lett å rose importen av den svenske Wallander-regissøren Stephan Apelgren. Nå fester han på ny grepet idet han fotfølger en postmann hjem til et ektepar på en avsidesliggende gård.
Pang – der er vi i gang, med dobbeltdrap og gisseltaking (slapp av, jeg har ikke røpet noe). Raskt er politiinspektør Hamre (Bjørn Floberg) på pletten, grønn av irritasjon over at han må be om hjelp fra sin rival, den uryddige Veum. At Veum har fortidig jobb i barnevernet som erfaringsbagasje, blir viktig. Stavangerskuespiller Vegar Hoel har en sentral rolle.
Nok sagt. Manuset til Petter Rosenlund og regien til Apelgren engasjerer fordi tempoet er bra og personene vokser troverdig ut av en vestlandsvirkelighet der mødre kan ha gått på heroin og ungdommer dumper borti det flytende ecstasystoffet GHB.
Men det viktigste er at Apelgren ved hjelp av Trond Espen Seim får til ekte engasjement mellom Varg og den mistenkte mannen, for å kalle ham det. Den slags følelser utgjør forskjellen mellom et mekanisk krimmysterium og det som kan fascinere.
Nå er det jo en fast klisjé at Veum ikke gir seg, selv om Hamre vil ha ham vekk. Men denne gang er han mer overbevisende enn jeg kan huske på lenge – en detektiv som drives av sin samvittighet for å bevise at politiet nok har tatt feil mann.
Vel, litt for tidlig ante jeg hvem som egentlig burde vært hektet, men det gjør ikke så mye fordi det finnes detaljer som må nøstes opp. Det hele triller greit av sted, i pendling mellom naust ved sjøen, en hytte i skogen, noen byscener hjemme hos Karin (Lene Nystrøm), litt rivaliserende flørt med en gammel flamme (Line Verndal) og krangler med Hamre (Bjørn Floberg). Spillet er ok, flere biroller riktig bra.
Så jo, vær så snill og hold fast på regissør Apelgren, så kan vi tåle noen runder til med Veum, en kar vi egentlig var blitt lei av.