Jeg sier til dem annen hver uke at det ikke finnes gode europeiske filmer, for det finnes ikke gedigne, gale, visjonære filmskapere lenger – bare byråkratiske logrefanter som følger trender.
Vel. Her er en nyklassisk, gammel-europeisk hjerte— og hjernefilm, laget i 2009. Og regissøren er ingen logris. Radu Mihaileanu var rumensk flyktning til Frankrike, sønn av en jødisk kommunist og dessuten poet med i hvert fall én diktsamling. Poetene bør lage film. De med filmskole bør lage reklame.
Filmen er noe så nostalgisk deilig som fransk-russisk. To gamle solide filmnasjoner som i colaens tid ble utsletta av smittsom dårlig smak. «Konserten» er laget med skuespillere av den sorten som gjør at du får troa tilbake på at FNs menneskerettighets-erklæring kanskje er ålreit likevel. Bare sjeldne kunstnere har denne evnen på film: Når du har sett dem én gang, føler du at du kjenner dem. Hver gang de kommer i bildet, skjer det noe nytt med deg, noe som er lenka til den forrige gangen.
Jeg er fullstendig betatt av den russiske skuespilleren Aleksej Guskov. Den 53 år gamle mannen framstiller en nedtrykt musiker som egentlig består av en kontinuerlig meditasjon. For ham er musikken noe sjenert og utilgjengelig som finnes et sted og må lokkes fram av guddommelige prosesser. Skuespilleren formidler denne urimelige følsomheten. Han ser samtidig dystert lukka og barnlig åpen ut. Ansiktet ser ut som en tanke, og det beveger seg på usynlighetens milde grense.
Guskov spiller den tidligere Bolsjoi-dirigenten Filipov som av spesielle grunner måtte gå fra stillingen sin for 30 år siden. Han jobber som vaktmester på Bolsjoi, og på faksmaskinen finner han en invitasjon der Paris-teatret Châtelet inviterer Bolsjoi-orkesteret til å holde konsert. Men dette er det moderne, ny-vulgære banditt-Russland, og nåtidsversjonen av orkesteret er bæsj. Dirigenten bestemmer seg for å knabbe invitasjonen for seg og de musikerne som ble avskjediget for 30 år siden.
Etter en kortvarig Blues Brothers-sekvens der dirigenten og vennen drar rundt i Moskva med ambulanse og finner gamle musikere, reiser det falske orkesteret med falske pass og snedig sponsor til Paris. Der forsvinner det.
Igjen står dirigenten med en sint franskmann og sin gode venn som spilles av Dmitri Nazarov, en fantastisk Gygrid av en mann som fyller filmen med vakkert tungsinn, skjønnhet og en nesten paradoksal musiker-korpus. Dessuten franske Mélanie Laurent som kompletterer de to russerne med en streng, svai og sval kvinnelighet. Hun er fantastisk i sluttscenene, da hun spiller Tsjajovskis fiolinkonsert i D-dur mens det gradvis går opp for henne hva hun er med på (det kan jeg ikke røpe) – og det egentlig irriterte ansiktet smelter i ferdiggjøringen av fortid og følsomhet.
Dette er gammel Kultur. Det er gammel Film. Det er gammel Musikk. Det er en tenkt verden der Søndagsavisen i Paris har en konsert-anmeldelse over hele førstesiden. Det er en annerledes kultur, uten kynisme, der menneskene snakker pompøst om sjel og poesi og skjønnheten, som om de ikke ante at alvoret er dødt.
Derfor er det virkelig filmen dere venta på. Dere som ikke føler dere vel med animasjonskomedien «Kvikke Kanin» og oppfølgerne «Kvinne Kanin 2», «Kvikke Kanin i Las Vegas» og «Kvikke Kanin The Prequel». Dere som ennå tror at følelser flyver, at sjeler svever og at det må gå an å lage intelligent film med en skikkelig historie og mennesker som kan føles som varme håndtrykk. Det er humor i «Konserten». Det er alvor og politikk, satire og indignasjon. Ikke på den sutrete, engelske måten, men som en detaljrik, frodig feiring av mangfold og musikk.
Følg meg på Twitter: @arilabra