Tarantino-kameraten Robert Rodriguez var i sin tid en oppfinnsom og ertelysten amerikansk meksikaner som laget utfordrende, burlesk voldshumor. Det tok slutt. I 2010 er han blitt en leverandør av poengsløsende, fortellingssvake drittfilmer som bare gjentar seg sjøl slik Politiskolen-serien etter hvert gjorde.
Hovedrollen spilles av Danny Trejo, som med sitt utslitte hoggestabbe-fjes pleide å være en stilig kultfigur i actionfilmers ytterkant. Å gjøre den 67 år gamle mannen til superhelt og trusehingst er et utslag av etnosentrisk, kulturpolitisk stahet. Som det sto i nettavisene forleden: Tapas er ikke middag.
Rodriguez er en litt pinlig latino-fanatiker, som om noen skulle ha laget en film der kongen var trønder. Det finnes ingen ting ved Machetes skikkelse som engasjerer, og den stakkars Trejo blir en humpende, ufrivillig klovn innimellom sprekt såkorn som Jessica Alba, Michelle Rodriguez og Lindsay Lohan. Noen driver gjøn med det eks-kriminelle kjæledyret.
Rodriguez har laget «Machete» med dummere handling enn du finner i Steven Seagal-filmer. Unnskyldningen hans er «hyllest til»-løgnen. Han har lært av Tarantino at hvis du ikke får til streit actionfilm, sier du bare at den er en hyllest til gamle B-filmer. For å motvirke den akutte kjedsomhet, spruter han på med eventyrsplatter og vulgært vas. Lindsay Lohan spiller dopvrak som bader naken i bassenget, Robert De Niro vrenger leppene som en tivoli-attraksjon da han skyter gravid wetback og Steven Seagal sitter i bikini-paradis og ser ut som en trist kveld med TV3. Dette er en film uten stil, en film uten stolthet og integritet. En pøse-film.