For de uinnvidde: Jackass er et gammelt MTV-fenomen. Frisk ungdom utsatte kroppen sin for uventa vonde humor-ting. Folk som detter og slår seg er alltid vittig. Kino-treeren underholder de første ti minuttene. Den digre hånda som slår kollegaen med suppebrettet er utrolig. Ball i skrittet er kul ooii-humor. De som hiver ting opp i jet-streamen er vittige. Men så kommer scenen der en av Johnny Knoxvilles kamerater ligger under dekke med naken, grønnmalt rumpe og skiter en slags vulkan opp i været.
Derfra er det flaut. Etter å ha sett hele filmen fikk jeg trang til å dusje og lese Wergeland. Renslige mennesker kan få en rar følelse av skyld etter å ha sittet i stua si og kikket på fising i ballong. Og folk som drikker en fet manns rumpesvette. De som lar en gris spise eple som er stukket inn i et rumpehål.
Det mest skrudde i filmen er egentlig ikke påfunnene. Man undrer seg over den uvirkelige gleden til de voksne guttungene som holder på med rampestreker, for det er det jackassing er. De ler endorfin-rått, oppspilte som tredjeklassinger på vei hjem fra skolen eller som speed-kjørte dagdrivere uten planer for verken morgen eller kveld. Etter hvert får du følelsen av å se en egen, hensiktsløs, arbeidssky sosialgruppe som utfordrer meningsløsheten fordi de egentlig ikke kan annet. Det blir en slags tristhet over det, som når mennesker med skavanker blir vist fram på tivoli eller TV.
Mer bortkasta enn denne filmen blir på en måte ikke livet. Til og med ekstremsport virker åndelig etterpå.