Etter å ha vist filmen for sjuåringen, fikk jeg en forferdelig kjeft for å ha ødelagt en ettermiddag da han egentlig hadde tenkt å tegne.
«Megahjerne» er full av fiks voksenhumor, og den har en hemningsløs og velgjørende verbal-glede. Humoren er snedig og kul. Megamind kommer fra et ulykkelig sted i Universet der man må bortadoptere sitt barn med kapsel. Megamind-barnet med blåere hode enn DDL-skeptiske Bærums-boere lander i et fengsel, og han tilbringer barndommen med å bli urettmessig bortdømt i Amerikas skoleverk, som er en hodepine uten medisin og lindring.
Derfor finner han ut at han er så flink at han bør bli ond. Som Lecter før ham.
Han battler på bøllers vis med superhelten Metro Man helt til motstanderen blir borte og tomheten inntreffer. Det er ikke lett å leve uten sin fiende (hva skal vi gjøre uten Gadaffi? Hive oss over Obama?). Da oppdager han kjærligheten, som faktisk funker som god erstatning for krig. Særlig siden den arme innvandreren antakelig er masochist, for han forelsker seg i en kvinnelig TV-journalist med bergensdialekt.
Det blir både søtt og vittig. De norske stemmene er veldig bra.