Egentlig er jeg i mot folk som skriver om barna sine i anmeldelser og kaller dem «konsulenten». Så dette er mitt jackass-stunt. For i det dukka opp en Helan & Halvan-film fra 1945, og så viste jeg den for sjuåringen, litt spent på hvordan den ville funke for en generasjon som tror foreldrene vokste opp i svart hvitt-farger som skyldtes ukontrollert kullfyring.
Etter en kort stund hoppet det medie-bortskjemte eksperimentbarnet opp og ned og skreik av latter.
Er det så enkelt? Egentlig er det Helan og Halvan vi vil se? Det er vel så enkelt. Nesten all humoren til Stan Laurel og Oliver Hardy foregår i ansiktet og består av rituelle gjentakelser. Når Helan setter seg på sin våte hatt, gleder du deg som en naiv påskekylling til ansiktsuttrykket hans. Og du blir aldri skuffa. Halvan stanser i et geni-sekund før ansiktet oppløser seg i nesten stum trade mark-gråt. Det finnes en timing, en presisjon og en enkelhet i disse filmene som man skulle tro at filmregissører med lang utdannelse og ergometersykkel ville være i stand til å etterape. Men de gjør ikke. Det går antakelig ikke an.
Jeg liker selvsagt Helan & Halvan fordi det ikke fantes noe annet (som barn fant jeg Chaplin deprimerende). Men når til og med små, kulturelt uinnvidde nåtidsfolk ler trampolinehøyt, da må det være noe her. Noe som Trond Kirkvaag oppdaget.