Monster? Å ja. Ja vel.

Gareth Edwards er mannen som har gjort alt sjøl. Han har regissert, fotografert, skrevet manus, laget produksjonsdesign og spesial-effektene, for det er yrket hans. Utgangspunktet er at alien-smitte kommer med romskip fra en av Jupiters måner (ja, jeg vet det; sjansen er større for at de kom hjem med iskrem), og det krasjer i Mexico sånn at amerikanerne bomber landet. En amerikansk fotograf og ei amerikansk rikmannsjente skal forsøke å komme seg hjem. Det blir ikke spesielt dramatisk. Det blir ikke spesielt spennende. Det blir ikke demagogisk, demografisk, metaforisk, allegorisk, rørende, oppskakende eller grapsete. Det blir likegyldig som en togtur gjennom Vestfold på en av disse vindstille, disete dagene da det eneste som vitner om levende liv er den stramme lukta fra tømmeret i Farrisvatnet.

Filmen er laget med fotoklubb-farger og håndholdt, billig kamera. Skuespillerne er ikke noe å slå rumpa i taket for, og samtalene mellom dem er improviserte. Som betyr at de ikke sier stort. Til det kommer at filmen ikke handler om noe, at den ikke har begynnelse og ikke slutt. Når monsterne omsider viser seg, likner de to juledekorasjoner som parrer seg.

Det er for mange som ikke kan lage film, men med moderne teknikk gjør de det likevel. Send dem hjem til foreldrene og la dem klippe plenen. Og så en gang til.