Den fascinerende skuespillerinnen Belén Rueda spiller med en feminint framoverlent og kroppstung melankoli som vandrer gjennom Juan Antonio Bayonas film som en visualisert smerte.
Det skjer ikke oppsiktsvekkende voldsting i «El orfanato», men sorgen får en bildemessig soliditet, den blir nesten til gjenkjennelig masse foran øynene dine.
Handlingen er klassisk, noen vil si at dette er en halv sushi-grøsser uten bleike barnefjes. Den syke lille adoptivgutten Simon blir borte fra et selskap, og etter seks måneder har han ennå ikke kommet tilbake. Faren gir opp, men mora drives av ville lengsler og ufattelig sorg inn i en prosess med spiritister og gamle synder. Så galt blir det for denne familien at Geraldine Chaplin manes fram fra glemselen og spiller okkult medium som kan se barnespøkelser fra en forferdelig fortid.
Dører åpnes. Det kommer lyder fra loftet. Dette er for de andre, som syns det er ekkelt med blod når noen dør. De som synes det er koselig med nifse stemninger, særlig hvis de oppstår i kondisjonerte hjem blant høyt utdannende mennesker.