Filmen deltok i hovedkonkurransen i Cannes i fjor, ikke minst fordi franskmennene elsker å slippe til sin store stjerne, Catherine Deneuve.
Hun spiller Junon, en mater familias som akkurat denne julen har behov for å få voksne barn, svigerbarn og barnebarn på besøk. Det skyldes at hun har fått en kreftsykdom som bare benmarg fra et familiemedlem kan helbrede henne fra.
Tenk nå ikke at filmen handler om den syke kvinnen. Deneuves figur er ualminnelig oppegående og uanfektet. Diagnosen er bare påskuddet for at regissør Arnaud Desplechin kan samle de voksne barna og la dem kollidere i barndomshjemmet.
Visst er det gode skuespillere som levendegjør det svarte, alkoholiserte fåret Henri (Mathieu Amalric), hans rasende storesøster Elizabeth (Anne Consigny) og den ubekymrede lillebroren Ivan (Melvil Poupaud), samt ulike partnere, en sorgtung fetter, en mentalt ubalansert nevø og to skjønne barnebarn. For ikke å forglemme: Pater familias Abel (Jean-Paul Roussillon), en deilig ukomplisert, alltid tjenende far i kulissene.
Det er elegant fortalt, ofte lekende lett flettet sammen, tidvis irriterende langsomt, gradvis sjarmerende og morsomt å bivåne sammenstøtene mellom familiemedlemmer som elsker, hater eller ignorerer hverandre. Scenene smyger seg av gårde og tar farge av jazzen som ligger som et fast akkompagnement.
Men at flere av skikkelsene strever med sorgen over at Abel og Junons første sønn døde sju år gammel av leukemi, blir mer en påstand enn en overbevisende innsikt. Følgelig blir jeg bare måtelig grepet av de famlende forsøkene på å vise at man egentlig har ømhet for hverandre.
kristin.aalen@aftenbladet.no