Teksten og ideen i filmen forholder seg lojalt til den indignerte Gjøkeredet-tradisjonen i vestlig trivial-filosofi: Psykiatriske pasienter er uberettiget innesperra filosofiske martyrer, og de forvalter den egentlige sunnheten og sannheten i verden.
Det er selvsagt tragisk tull og betyr at opphavsmenneskene aldri har truffet en psykotisk pasient, men de har kjent mange som var lei seg.
Det er ikke lett å ta «De gales hus» alvorlig, for filmen mangler helvetes svovel og ild og skaper et hyggelig-opprørsk Bobseybarna-kollektiv av smarte og rettferdige. Det finnes riktignok ingen undertrykkende oversjukepleier, og den residerende psykiater er ikke ond, bare ulykkelig. Men likevel skaper filmen en ideologisk syttitalls-idyll av pasientene, som både er fargerikt kuriøse og veldig inntagende. De skal på død og liv være misforståtte hele tida.
Ingrid Bolsø Berdal var en sensasjon i «Fritt vilt», og hun skuler framleis effektivt. Dessuten har Berdal magnetisk tilstedeværelse, akkurat som Fridtjov Såheim. Interesse samler seg rundt dem som jernspon på kladdeark, og de er i stand til å gjøre en film engasjerende sjøl uten gode replikker.
Jeg syns bare det ble sagt én eneste vesentlig ting i «De gales hus», og det var den lille erkjennelsen av sykdommers imperativ; de bestemmer over menneskene, og man kan ikke diskutere med dem. Utenom det flakser det mye flatt småvilt. Men handlingen fenger på en slags Dynastiet-måte. Det er moro når de skrudde lager konflikter for hverandre.
Forsøket på en romantisk historie er formidabelt mislykka. Nærkontakten Stetson (Torbjørn Harr) tiur-kretser rundt Berdal som en buksestram stalker, og derfor er det en tragisk misforståelse da filmen påstår at han egentlig er homofil og ikke interesserte seg for dama. Vi er i stand til å kjenne igjen en kåt mann.