Filmen gjenskaper et stykke tv-historie fra 1977. Det skjer i liksom-dokumentar-stil. Men skuespillere opptrer i sentrale roller, og flere scener er fiksjon.
Regissør Ron Howard starter med en innføring i bakgrunnen for møtet mellom den britiske talk-show-verten David Frost og den avgåtte president Richard Nixon. Resymeet må nødvendigvis bli kjapt og innholdsmettet. Men hold ut! Poenget er at amerikanerne følte seg snytt for en rettssak etter Watergate-skandalen, etter at Nixons etterfølger Gerald Ford bare benådet ham.
Det er her David Frosts ville idé kommer inn: Å tv-intervjue Nixon om hans presidentperiode.
Når filmen er blitt så underholdende, skyldes det ypperlige tolkninger av to svært ulike personligheter. David Frost blir i Michael Sheens skikkelse en glatt, selvsikker talk-show-figur som vi frykter vil bomme fullstendig på oppgaven han har satt seg fore. Framstillingen er strålende turnert, til tross for at Frost i virkeligheten var langt mer dreven i politiske intervjuer enn det Howards dramaturgi og manus legger opp til.
Først irriterer det litt at Frank Langella ikke ligner Nixon nok. Men spillet er så bra at man gradvis godtar ham og fascineres av den avgåtte ringreven.
Midtveis får Frost dumme seg så klekkelig ut at det er vondt å tro at de første programmene fengslet tv-seere slik de faktisk gjorde. Men når Frost i fjerde runde fester grepet, drar han berømte bekjennelser ut av Nixon.
De er virkelig verdt en kinotur.
kristin.aalen@aftenbladet.no