I den besynderlig halv-seriøse grøsseren «The mutant chronicles» hales vi med som halvdaude førsteverdenskrigs-soldater ned under jorda for å knekke en mekanogud som gjør mennesker til morderiske mutanter. Det er hva vi i hjemmefilm-bransjen kaller hævvi skitt.
Bildene er en sak for seg. De er som dekka av ondarta sementstøv, og innimellom smeller regissør Simon Hunter til med en blodfarge som gjør at du føler at du nettopp kom ut av tåka og fant en rød postkasse.
Jeg er litt i tvil om handlingen i denne filmen. Ron Perlman spiller en pater eller munk som reiser sammen med offiseren Thomas Jane på en undergrunnsferd til et svært lokalt Helvete for å bli kvitt djevlemaskinen som Neachdainn mistet der. Her lukter det litt Barker, men ikke nok. Den viktigste grunnen til at filmen ikke funker som underholdning er nok den feilslåtte estetismen. Dessuten flokser historien rundt i sfw-land og er vanskelig å bry seg om. Det er mer forvirrende enn oppskakende at soldater i 2707 driver skyttergravskrig i intet-nytt-på-Vestfronten-land.
Men siden historien er basert på et gammelt rollespill og siden brettspill, vil de rette folka finne figuren sin her og bli fornøyde.