Den spanske regissøren Luna (egentlig Maria Lidon) har laget en grøsser helt uten blod og helt uten vold, og det er hun blitt fortjent æreskjelt for. Det finnes ikke mange så mislikte filmer i imdb-sekta, for når volden blir borte i en grøsser, skjer det i realiteten ingen verdens ting. Fraværet av fortelling er faktisk nesten filosofisk, og tilhengere av minimalistiske fantasikramper bør få noe å tenke på. Hvis man tar bort den urealistiske dramatikken fra menneskelivet, er bare de lange ettermiddagene tilbake.
Luna har tatt med seg den eventyrlystne amerikaneren Vincent Gallo til Moskva for å spille med Val Kilmer, Stallone-sønnen Sage (som også er Gallos beste venn), Joaquim de Almeida, Rade Serbedzija, Joss Ackland og «Bourne supremacy»-dama Oksina Akinshina.
Adela Ibanez' manus går ut på at pateren Gallo (galoooo! gallooo!) besøker tunnellene under Moskva fordi det antakelig finnes en gateway til hevete her (den som Putin kom opp av). De leter etter Sergei som på sin side leter etter svar, og de finner absolutt ingen verdens ting mens jeg drakk cola og spiste overflødighetslakris fra julefeiringa til langt inn i koma.
Jeg tror at dette skulle være en kultfilm fra før den tida da kultfilmer begynte å handle om fising. Kanskje bommer den ikke. Kanskje er den en metafor for noe. Menneskets leting etter mening, landslagssjef, amerikansk helseminister.