I miniserien «XIII» er det den amerikanske buhunden Stephen Dorff som våkner en dag og spør hvem han er, og så blir han nesten ført til slaktehuset for å vente der med lammene.
«XIII» er ukas hovedfilm fordi det alltid er vellykka når folk tar en Bourne. Dorff treffer til og med den søte jenta som hjelper ham slik det står i manualen til glemske spioner. I denne filmen driver hjelpersken passfotografering og heter Sam.
Men den viktigste grunnen er at den smånervøse historien starter med et presidentmord. Det er ingen hemmelighet at Will Smith i sin tid hadde en standup-vits om hvor lenge en svart president ville være i live i de hvite våpenbærernes USA. I «XIII» skyter de ei dame. Woman is the osv. På lang avstand.
Men i filmen er alt mye mer komplisert. Den døde presidenten har en bror som også vil bli president, og du og jeg og søstera til Karlsen er overbevist om at han har gjort det.
Jeg tror heller ikke de som så miniserien på TV vil være helt sikker på hvem som egentlig gjorde hva. Men noen ting står klart etter tre timer forvirra flukt: Val Kilmer er ikke en fin mann. Kanskje. Dorffs identitet er så innvikla at mor hans antakelig tror at han egentlig het Elvis Presley. Når både myndighetene og de fascistiske pionerene har torturert ham, kunne det vært like greit om Woody Allen dukket opp som Mossad-agent og plagte mannen med Schopenhauer-sitater. Den stakkars mannen har like stramme kjevemuskler som en landslagstrener i fotball, og verre skal det bli.
Jeg er også en svoren tilhenger av atombombe-filmer. Det gir en egen følelse å stå der med armert kjernefysikk i hendene og tenke på hva den kan utrette med uklipte negler.
Denne filmen tar naturlig nok lang tid, men tid er en av de få tingene som kommer flytende uten at noen gjør noe for det, så fråts og ha det fint så lenge det fortsetter. Før du vet ordet av det, er tid noe du må kjøpe av Lyse, ellers stanser sola i nordvest, og ferdig med det.