«Mirrors» utviklet seg til en både foranderlig og spennende skrekkthriller, om man godtar at psykiatrien stort sett satte i verk de fleste okkulte volds-fenomenene i verden.
Den litt Droopy-tunge og misantropiske sønnen til hippien Donald ble folkekjær helt fra første gang han tok en Jaget i fjernsynet og farta rundt i det hete døgnet. I denne historien spiller han en sparka politimann som får jobb som nattevakt i forlatt varehus som før det var sykehus.
Monsterbygningen er vakker og dyster, og den har innendørs innsjø i kjelleren. Hallusinasjoner hyler fra heisene, det oppstår innbilte selvantennelser og speilene angriper folk ved å få dem til å kveste seg selv. Det føles med andre ord ganske japansk, men er visstnok inspirert av en koreansk film.
DVD-versjonen er usensurert, og det består konkret i at ei dame river av sin egen kjeve i badekaret sånn at den blir hengende ned i skummet. Det er ikke fint, og for noen vil det være takk for i dag og send meg «Sound of Music». «Mirrors» tilhører også den sorten thrillere som på død og liv skal innom en obduksjonssal før den står seg til ro med mer normale nekrofilier.