Holder man ut den trauste spillestilen, får man iallfall noen morsomme overraskelser i sluttsekvensen i Egypt. Den tredje gjengen med barneskuespillere debuterer i rollene som Egon, Benny, Kjell og deres jevnaldringer på 60-tallet. Spillet er greit nok, men regissør Arne Lindtner Næss burde skapt mer liv i scenene. Eksempel: Gjengen rådslår med hver sin tidsriktige soloflaske foran seg. Men drikker de mens de snakker? Å nei, ikke før møtet er over. Det virker kunstig.
Men visst finnes det scener som morer. Det funker når herr Hallandsen, en pionér i oljebransjen (Jan Grønli), bekjentgjør at det ikke er funnet en dråpe olje i Nordsjøen. Snart kan Egon & Co avsløre at den norske agenten har gått i tvilsomt tospann med en arabisk oljesjeik.
Hvorfor forviklingene forflyttes til Egypt og ikke Saudi-Arabia, og hvorfor to skurkaktige egyptere og en magedanserinne spilles av sminkede nordmenn, er ikke lett å forstå.
Men når handlingen omsider fortsetter i pyramideland, blir det mer dreis på det visuelle. Her er stilige nærbilder av kameler og imponerende opptak ved pyramidene og sfinksen i Giza. Imponerende fordi alt turistfjaset som til vanlig finnes her, faktisk er ryddet bort før filmingen.
Jeg holder fast på at den mest spennende handlingen fortsatt finnes i den første filmen fra 2003. Men i sluttscenene denne gang, der helter og skurker beveger seg inne i labyrinten i Kheopspyramiden, skjer det ting som skaper skrekkblandet fryd.
Det gir saktens belønning til den tålmodige kinogjenger.