Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (ja, han het så) var en troende katolsk offiser i naziforsvaret Wehrmacht. Til tross for at han gjorde karriere innen hæren, økte hans opposisjon mot det nasjonalsosialistiske regimet. Hitlers ensretting og bokbål i 1933 samt Krystallnattens angrep på jøder i 1938 skal ha provosert ham sterkt.
Men slikt får du ikke vite i Bryan Singers film «Valkyrie». Regissøren antyder bare så vidt at oberstløytnant von Stauffenberg synes at Hitler med sitt brutale menneskesyn ødelegger Tyskland. Men Singer lar være å begrunne hvorfor en så høyt betrodd offiser kom på kant med der Führer.
For Hollywood vil ha action. Da passer det bedre å ta med at britiske bombefly sveiper inn over general Rommels felttog i Nord-Afrika i april 1943. Her blir greven/oberstløytnanten hardt skadet, mister ett øye, høyre hånd og to fingrer på venstre.
Slik Singers dramaturgi forenkler virkeligheten, går vi glipp av det som skal ha vært et vendepunkt for von Stauffenberg: I februar 1943 omkom 1,5-2 millioner soldater i slaget ved Stalingrad. I sykesenga får katolikken tid til å skyve vekk religiøse skrupler med å ta liv og bestemme seg for å drepe tyrannen.
«Valkyrie» dramatiserer greit de ytre fakta rundt det som er blitt hetende 20. juli-attentatet, det siste av 15 kjente forsøk på å ta Føreren av dage. Men det blir vel mye snakk mellom vinglete aktører i filmens første del. Spenningen stiger når selve attentatdagen skildres, til tross for at vi jo vet at Hitler overlevde. Her er det mye bra regi. Et høydepunkt er den giftige tolkningen av propagandaminister Goebbels, som kuppmakerne burde skjønt at de måtte ha uskadeliggjort hvis de skulle hatt sjanse til å lykkes.
Det er når alt rakner at man ser at dette sjangermessig ikke er noen thriller, bare et sørgelig drama der heltene taper. De ante overhodet ikke hvor krevende det er å styrte en politistat.
kristin.aalen@aftenbladet.no