Mamet er en av de mest spennende dialog-skribentene i USA, og han er i stand til å formulere kjedelige samtaler sånn at du kan føle hvordan de røde blodlegemene kommer fram til hjernen.
«Redbelt» er i utgangspunktet en fint komponert Rocky-fortelling fra Jiu Jitsu-miljø, men egentlig er den også en intuitiv forhåndsfeiring av det folk føler vil bli det nye Obamerika: Du skal være edel. Du skal være sann.
Etter bushomerikanernes mangfoldige tiår med hensynsløs begeistring for sleiphet, skal det bli en fin ting å oppføre seg anstendig.
Den behagelige skuespilleren Chiwetel Ejiofor spiller en idealistisk jiu jitsu-utøver som driver treningstudioet sitt som et tempel. Det er viet idealer og eksistensiell renhet. Mike Terrys fighter-filosofi er: Det finnes ingen situasjoner som du ikke kan komme deg ut av. Når Emily Mortimer slenger innom akademiet hans som ei høyspentskadd kråke og forteller om traumet sitt, viser han hvordan en enkel kroppsbevegelse kunne ha endret livet hennes. Han er en slags kampsport-eksistensialist som tror at alle situasjoner skapes. Derfor deltar han ikke i konkurranser. Konkurranse er ikke fight. Konkurranse mangler den åndelige dimensjonen og er uten verdi.
Så roter han det til for seg. Den fattige renhets-apostelen treffer en rik filmkjendis, nydelig spilt av komikeren Tim Allen. Før han vet ordet av det har kontakten med det skitne Amerika fått ham opp i dilemmaer som er så fæle at folk dør, og det kan se ut som om eneste utvei er å svikte egne idealer.
Han må bli med en i en jiu jitsu-konkurranse med høye innsatser, og så er det opp til mannen å vise om han er sterk nok til å kombinere de to livsmåtene sine: Kan han komme ut av enhver situasjon? Og kan han gjøre det med verdighet i den skalla amerikanske gribbens rike?
Noen vil syns at slutten er naiv. Men antakelig har både Obama-idealismens rørende suksess og bank-kapitalistenes patetiske havarier rydda bedet for en ny tankegang og et Amerika der det også er plass for gode mennesker.